Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Åpne søk
måned

november 2012

Bokanmeldelse: Grundig om utvikling av hjernen og kognitive funksjoner (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Simona Ghetti & Patricia J. Bowerred:
Origins and development of recollection.
Perspectives from psychology and neuroscience

Av I Reinvang

Målgruppen er forskere og klinikere med særlig interesse for utviklingen av hjernen og kognitive funksjoner. Hovedvekten er lagt på utviklingen av hukommelse fra tidlige barneår til ung voksen alder, mer spesifikt på «recollection», som er den typen hukommelse der vi bevisst fremkaller et minne om noe vi tidligere har opplevd. Kontrasten er «familiarity», som er en enklere hukommelsesfunksjon der vi reagerer på en stimulering som noe tidligere kjent.

Forfatterne begynner med en generell, men kritisk presentasjon av hukommelsesmodeller, hvor hovedtesen er at to typer hukommelsesprosesser, «recollection» og «familiarity», er uavhengige av hverandre og utvikler seg ulikt. Studier av «recollection» hos små barn byr på betydelige metodiske problemer, så det er vanskelig å påvise at denne funksjonen er virksom før 2 – 3 års alder. Trolig er evnen til å binde sammen opplevelseskomponenter (tid, sted, person) og evnen til bevisst å fokusere på egne kognitive prosesser nødvendig for utvikling.

I flere kapitler diskuterer de det anatomiske grunnlaget for hukommelsesprosesser, og de mediale områdene av temporallappen og deler av både frontallappen og parietallappen har særlig betydning. Hippocampus er av kritisk betydning for sammenbinding av opplevelseskomponenter. Konklusjonene baserer seg mye på aktiveringsstudier (funksjonell MR og elektrofysiologi), mens Thomas og Jorgenson gir en verdifull påminnelse om at det skjer betydelige strukturelle forandringer i hjernen i barneårene. De mener at hippocampus modnes tidlig i utviklingen, mens særlig frontallappene har et langvarig utviklingsforløp til ung voksen alder. Det har betydning for balansen mellom ulike aspekter ved hukommelsesfunksjonen.

Avslutningsvis er det to kapitler om hukommelsesproblemer hos barn med ulike nevrologiske skader. Disse vil være av spesiell interesse for klinikere, mens de øvrige kapitlene vil være mer aktuelle for forskere med noe bakgrunn i kognitiv utviklingspsykologi.

Boken har flere kjennetegn som gjør den spesielt interessant. Det første er at den omhandler hukommelse hos barn og utvikling i barneårene, i motsetning til de fleste andre bøker, hvor søkelyset er rettet mot eldre og aldersrelatert patologi.

Les hele anmeldelsen her

0

Bokanmeldelse: Skuffende om psykologiens historie (Tidsskrift for Den norske legeforening)

David B. Baker (red.):
The Oxford handbook of the history of psychology
Global perspectives

Av E Kringlen

Man åpner et slikt omfattende verk med stor interesse, og spørsmålene står i kø. Hvem regner forfatterne med som de mest sentrale nyskaperne? Hva har de enkelte land bidratt med av kunnskap og innsikt i psykologiens verden, og hvordan har utviklingen vært i land som USA, England, Tyskland og Frankrike?

Men nei, ingen svar. Det vi presenteres for, er uinspirerte oversikter fra forskjellige land der psykologiske organisasjoner og psykologiske kongresser omtales, men lite om psykologisk forskning og utviklingen av den psykologiske profesjonen – med noen få unntak. I kapitlet om finsk psykologi får vi en innsiktsfull oversikt over psykologiens vitenskapelige og praktiske utvikling med omtale av finsk psykologis far, Eino Kaila (1890 – 1958). Interessant er også omtalen av påvirkningen etter siste verdenskrig fra Sovjetunionen og Øst-Tyskland (sic) med de siste årenes påvirkning fra USA.

Man kan lese om beretninger fra Colombia, Egypt, Libanon, Saudi-Arabia, Venezuela og andre land som overhodet ikke har bidratt noe til dagens psykologiske viten, men ikke ett ord om dansk, svensk eller norsk psykologi.

Psykologien har hatt en nesten utrolig utvikling etter siste verdenskrig i USA, og etter hvert også i mange vesteuropeiske land. Ikke minst har utviklingen vært dramatisk på to felter, nemlig klinisk psykologi og nyere nevrovitenskap. Denne boken forteller lite om dette.

Man skulle tro at personer som Wilhelm Wundt (1832 – 1920), Francis Galton (1822 – 1911), Sigmund Freud (1856 – 1939), John Watson (1878 – 1958) og Burrhus Frederic Skinner (1904 – 1990) ble viet en viss interesse, men leseren får ingen virkelig kunnskap om disse pionerenes bidrag til psykologien. De bare nevnes overfladisk her og der i forskjellige kapitler.

Psykologien utviklet seg i de fleste land fra filosofien. Det var derfor ikke så merkelig at Harald Schjelderup (1895 – 1974) her i landet fikk omgjort sitt professorat i filosofi til et professorat i psykologi. Men i enkelte land utviklet psykologien seg fra medisinen. Wundt i Tyskland kom fra fysiologien, og i Brasil har psykologien i stor grad hatt sitt utgangspunkt i medisinen. Klinisk psykologi har til dels utviklet seg fra psykiatrien, og forholdet mellom psykiatrien og psykologien har i enkelte land vært spent, men dette tangeres knapt.

Les hele anmeldelsen her

0

Fra Schizofrenidagene: Tidlig behandling teller

Kort varighet av ubehandlet psykose kan bety mye. Ill.foto: digi_guru, iStockphoto

TIPS – TIdlig oppdagelse og behandling av PSykoser –  arbeider for å oppdage og behandle alvorlige psykiske lidelser så tidlig som mulig. Tidlig behandling ser ut til å gi bedre prognose.

Målet med TIPS er at det skal gå så kort tid som mulig fra psykosesymptomer oppstår til behandlingen begynner. TIPS retter seg særlig mot ungdom, og opprettet tidlig en telefontjeneste for å varsle mulige symptomer. TIPS ble presentert av Wenche ten Velden Hegelstad på Schizofrenidagene i Stavanger 8. november. Hun oppsummerte en ti års oppfølgingsstudie av tidlig oppdagelse og intervensjon.

Et viktig funn i studien er at kort varighet av ubehandlet psykose gir gunstigere forløp. TIPS fant stor forskjell i recovery. Definisjonen de brukte på recovery var remisjon og funksjon, – pasientene skulle være symptomfrie og i alminnelig arbeid. Folk som hadde fått behandling tidlig, var oftere i fulltids jobb eller studier, de bodde oftere for seg selv og var mer sammen med venner. Behandlingen av psykose i TIPS-prosjektet har vært antipsykotika og kognitiv atferdsterapi.

TIPS begynte i 1997 med informasjonskampanjer og et oppdagelsesteam. Når oppdagelsesteamet har fått inn en melding fra helsepersonell eller pårørende, vurderer de pasienten i løpet av svært kort tid.

TIPS gjennomførte en multisenterstudie i Rogaland, Oslo og Roskilde. I Rogaland ble det gjennomført tidlig intervensjon, men ikke i Oslo og Roskilde. Når TIPS mottok en bekymringsmelding, gjennomførte helsepersonell en PANSS-utredning innen 24 timer. Varigheten av ubehandlet psykose (VUP) ble i Rogaland redusert fra 26 til 4,5 uker. I Oslo og i Roskilde hadde de en VUP på 16 uker. Det ble påvist varig forskjell for noen symptomtyper, avhengig av hvor lenge pasienten hadde gått med ubehandlet psykose.

TIPS har benyttet følgende skåringsverktøy: PANSS, GAF (splittet versjon) og Strauss-Carpenter Level of Functioning Scale.

Aktuelle lenker:

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

E-terapi verkar godt (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Assistert internettbehandling passer veldig godt for pasienter med sosial angst. Ill.foto: konglinguang, iStockphoto

Ved bestemte psykiske plager er terapi over Internett med støtte av terapeut like god som annan terapi. Dessutan gjev den opp til fem gongar raskare pasientstraum.

Det er eit fagetisk ideal å gje pasientar effektiv behandling på eit lågast mogleg nivå. Assistert internettbehandling er eit kvalitetssikra supplement i den kjeda, seier Tine Nordgreen.

I doktorgradsarbeidet sitt fann ho at tre av fire pasientar med panikkliding var nøgde med effekten ved assistert internettbehandling.

– Det at vi no kan visa så gode resultat, gjev oss eit nytt kvalitetssikra behandlingsalternativ. Helsetenestene bør vera differensierte også når det gjeld i kor stor grad terapeuten er direkte involvert i behandlinga. Frå døgnavdeling til dagavdeling, frå dagavdeling til poliklinikk, frå poliklinikk til – for eksempel assistert internettbehandling.

Behandlingsopplegget

Behandlinga er bygd opp av vekemodular som inneheld informasjon om kva angst er og skildrar korleis ein planlegg og gjennomfører øvingar som er effektive for behandling av angst. Behandlinga varer frå ti til tolv veker. Alle pasientane blir undersøkte av psykolog før dei byrjar med behandling, og dei mottek rettleiing undervegs i behandlinga gjennom ein kort kontakt med terapeuten kvar veke, via telefon eller sikra skriftlege meldingar over nettet.

– Vi har eit grundig diagnostisk intervju før og etter behandling. Denne typen sjølvhjelp er noko heilt anna enn å kjøpa ei bok på Amazon som lovar deg gull og grøne skogar. Terapeutassistansen er avgjerande, understrekar Nordgreen.

Les mer her: E-terapi verkar godt

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Kunnskapsrike fastleger kan redusere selvmordsforsøk blant eldre (Annals of Family Medicine)

Depresjon og selvmordstanker hos eldre kan avdekkes av fastlegen. Ill.foto: AnnettVauteck, iStockphoto

Forekomsten av depresjon og selvmordsforsøk blant eldre pasienter synker dersom primærlegen blir opplært i å se etter tegnene, ifølge en ny studie.

Leger som får opplæring i screening, diagnostisering og tiltak ved depresjon og selvmord sent i livet, og som får personlige tilbakemeldinger på sin egen praksis, gjør trolig en bedre jobb. En ny studie tyder på at slike leger kan være bedre rustet til å gjenkjenne og forhindre selvskading og selvmordsforsøk blant sine eldre pasienter, sammenlignet med kolleger som ikke får opplæring og tilbakemelding.

En ny undersøkelse er gjennomført i Australia, der 373 leger og 21 762 pasienter i alderen 60 og oppover deltok. Studien vurderte om opplæring av almennpraktiserende leger hadde effekt på forekomsten av depresjon og selvskadende atferd hos eldre brukere av primærhelsetjenester.

Legene som deltok i undersøkelsen mottok enten

1. Observasjon av praksis med personlig tilbakemelding, samt opplæringsmateriale som fokuserte på screening, diagnostisering og behandling ved depresjon og selvmord sent i livet, eller

2. Observasjon av praksis uten personlig tilbakemelding (kontrollgruppe)

Legene ble observert mens de gjennomført 20 konsultasjoner med pasienter, og tiltaksgruppen mottok deretter personlige tilbakemeldinger.
Forfatterne fant at:

  • Personlig tilbakemelding og opplæringstiltak reduserte antall eldre pasienter med depresjon eller selvmordsforsøk, sammenlignet med kontrollgruppen
  • Tiltaket reduserte ikke depresjon
  • Tiltaket reduserte risikoen for selvmordsforsøk
  • En sekundær analyse viste at forskjellene mellom gruppene ikke kunne knyttes til bruk av antidepressiva eller kontakt med psykisk helsearbeidere eller støttegrupper.

Observasjon av praksis og målrettet opplæring av almennpraktiserende leger reduserte forekomsten av depresjon og selvskadende atferd med ti prosent, sammenlignet med kontrollgruppen. Tiltaket hadde ingen effekt på tilfriskning hos pasientene med depresjon, men det hadde preventiv virkning på nye tilfeller av selvskadende atferd ved oppfølging, konkluderte forfatterne.

Les omtalen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Støtte og oppfølging kan fremme helse og hindre tilbakefall for personer med alvorlig psykisk lidelse (Kunnskapssenteret)

Fysisk aktivitet kan føre til bedre psykisk helse. Ill.foto: RonfromYork, iStockphoto

Undervisning, fysisk aktivitet og yrkesrehabilitering har gunstige effekter for personer med alvorlig psykisk lidelse. Det fremgår av en ny rapport fra Kunnskapssenteret.

Personer med alvorlig psykisk lidelse kan, i tillegg til behandling, ha behov for støtte- og oppfølgingstiltak, som ferdighetstrening og undervisning, strukturelle tiltak som bostøtte og oppfølging, kultur- og fritidsaktiviteter, samt arbeidsrehabilitering. Flere av disse tiltakene er vedtatt ved lov og tilbys gjennom spesialisthelsetjenesten eller i kommunen.

– Hvordan man best kan organisere disse tiltakene og hva som er effektene av disse, er viktig kunnskap for å informere praksis og ved utforming av nye tjenester, understreker forsker Astrid Austvoll-Dahlgren ved Kunnskapssenteret.

Forskere ved Kunnskapssenteret har oppsummert forskning om effekt av støtte og oppfølgingstiltak rettet mot personer med alvorlig psykisk lidelse. 17 systematiske oversikter av høy metodisk kvalitet ble inkludert i rapporten.

Oversiktene omfattet støtte- og oppfølgingstiltak gitt til pasienter med schizofreni og schizofrenilignede lidelser, bipolar lidelse, alvorlig depresjon, samtidig psykisk lidelse og rusmisbruk, posttraumatisk stress lidelse og blandete grupper med ulike former for alvorlig psykisk lidelse. Tiltakene er gitt i tillegg til vanlig behandling og er tenkt å kunne fremme helse og hindre tilbakefall.

Undervisning i egen sykdom og behandling har positiv effekt

Forskerne fant at undervisning i egen diagnose, sykdomsforløp og behandling førte til  færre tilbakefall og reinnleggelser for pasienter med bipolar lidelse, schizofreni og schizoaffektive lidelser. Dokumentasjonen ble vurdert å være av henholdsvis middels og lav kvalitet.

– Pasienter som fikk undervisning var også mer fornøyde enn de som bare fikk vanlig behandling, men vi vurderte at kvaliteten på dokumentasjonen til å være lav, understreker Austvoll- Dahlgren.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Om psykisk syke flyktningers møte med behandlere (Sykepleien.no)

Behandlere innen psykisk helsevern mener at de mangler basiskunnskap om pasienter med flyktningbakgrunn og deres livssituasjon i Norge. Ill.foto: PeskyMonkey, iStockphoto

Møtet mellom flyktninger med psykiske lidelser og behandlingsapparatet byr på mange utfordringer.

Mitt mål med denne artikkelen er å undersøke flyktningers erfaringer og opplevelser i møte med det norske psykiatriske behandlingsapparatet. Jeg tar sikte på å få fram tanker, erfaringer og holdninger fra kommunikasjonen og meddelelser mellom aktørene. Informantene i undersøkelsen hevder at fagpersoner i behandlingsapparatet og flyktninger ofte har ulik forståelse av psykiske lidelser, årsaker til disse og behandlingsmetoder. Mange flyktninger er skeptiske til behandlingen de får hos psykolog eller psykiater, og til at de kan få hjelp av dem. Enkelte flyktninger følger behandlingen på grunn av pliktfølelse og lydighet mot autoriteter. Å motsette seg behandling er uhøflig mot dem som henviser og mot behandleren. Noen forstår ikke hva tilbudet innebærer, andre opplever møtet med psykolog eller psykiater som en invadering av det private rom.

Flere flyktninger

Det globale presset har påvirket norske myndigheter til å motta blant annet kvoteflyktninger. I en periode fant et større antall individuelle asylsøkere veien til Norge. Noen av dem ble innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag, men like mange fikk avslag og ble sendt ut av landet. De siste 30 årene har det vært en økende strøm av flyktninger til Norge. På grunn av det økende antallet kommer stadig flere fagpersoner, innen ulike profesjoner, i kontakt med flyktninger. Dette gjelder også fagpersoner innen mottaksapparatet, helsetjenesten, sosialkontor, barnevernet, skoler og utdanningsinstitusjoner. Psykologer og psykiatere kommer inn i bildet dersom problemene er av en slik art at de ikke kan løses praktisk ved hjelp av nettverket eller i samhandling med de personer som skal overta førstehåndshjelpen. Det finnes fortsatt fagpersoner innen behandlingsapparatet i Norge som ikke har erfaring med flyktninger eller ser kultur eller flerkulturell forståelse som et viktig ledd i planleggingen av behandlingen. Et viktig spørsmål å stille da er: Hvilke kulturelle forståelsesrammer fremmer eller hemmer dialogen mellom behandler og flyktning/pasient i norsk helsevesen?

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Usikkert om rusmisbrukere på sykehus får god smertebehandling (Sykepleien.no)

Hvilke holdninger har leger og sykepleiere til opioidavhengige pasienter med smerte? Ill.foto: carlofranco, iStockphoto

Bakgrunn: Smertebehandling til opioidavhengige er krevende fordi opioidavhengighet stimulerer nevropsykologiske, atferdsmessige og sosiale responser, som igjen forsterker smerteopplevelsen og kompliserer adekvat smertelindring. Helsepersonells kunnskaper, rutiner og holdninger er faktorer som kan påvirke smertebehandling til opioidavhengige.

Hensikt: Kartlegge helsepersonells handlinger, kunnskaper og holdninger til opioidavhengige med smerte innlagt i norske sykehus.

Metode: Beskrivende tverrsnittsdesign basert på en survey med et hensiktsmessig utvalg. Av 435 utsendte spørreskjema ble 312 besvart (72 prosent). Utvalget besto av sykepleiere og leger ved kirurgisk, medisinsk, intensiv- og anestesiavdelinger ved fire sykehus.

Resultater: Et mindretall (38 prosent) av respondentene oppga at de kartla pasientenes rusmisbruk. Om lag halvparten (47 prosent) svarte at de ga pasientene opioidsubstitusjon for å forhindre abstinenser. Femtito prosent anvendte aldri smertekartleggingsverktøy. Resultatene viste et egenvurdert kunnskapsnivå på under 3,0 (fempunktsskala med 5 som høyeste verdi). Flertallet (56,1 prosent) av sykepleierne og en sjettedel (15,8 prosent) av legene følte seg manipulert av opioidavhengige pasienter. Et mindretall (20,8 prosent av sykepleierne og 26,3 prosent av legene) trodde på pasientens smerteformidling. Godt over halvparten av respondentene (55,7 prosent av sykepleierne og 73,7 prosent av legene) var enige i påstanden om at opioidavhengighet er en sykdom.

Konklusjon: Fordi helsepersonells holdninger til en viss grad synes å trekke pasientens troverdighet i tvil, er det behov for videre studier for å undersøke om opoidavhengige pasienter faktisk får adekvat smertebehandling når de er innlagt i sykehus.

Les mer her: Smertebehandling av rusmisbrukere innlagt i sykehus

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑