Hesten gir pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser verdifull erfaring i å kjenne på – og håndtere – egne følelser. Dette er inntrykket til terapeuter som tilbyr hestebasert behandling.
Spiseforstyrrelser omfatter anorexia nervosa, bulimia nervosa og overspisingslidelse. Felles for disse er en overbevisning om at selvfølelse opprettholdes av mest mulig kontroll over matinntak, vekt og utseende. Det er høy samsykelighet med angst, depresjon og personlighetsforstyrrelser (Rosenvinge, Frostad & Andreassen, 2012). Sykdomsvarigheten spenner fra noen måneder til år, som regel 6–7 år i gjennomsnitt, og varighet bidrar sterkt til redusert livskvalitet. I Norge finnes nær 50 000 kvinner med en behandlingstrengende spiseforstyrrelse i befolkningen, men 30 % eller færre sees i helsevesenet (Rosenvinge & Götestam, 2002; Rosenvinge et al., 2012). Om lag 30–50 % «vandrer» mellom diagnosegruppene (Fairburn & Harrison, 2003). Av den grunn velger vi her å bruke den overordnede betegnelsen «alvorlig spiseforstyrrelse».
Familieterapi og til dels kognitiv terapi har et kunnskapsgrunnlag ved anorexia nervosa, mens det for bulimi og til dels overspisingslidelse er utviklet et godt kunnskapsgrunnlag for interpersonlig terapi og kognitiv terapi (Fairburn & Harrison, 2003; Bulik et al., 2007; Rosenvinge et al., 2012; Shapiro et al., 2007; Wilson, Wilfley, Agras & Bryson, 2010). Om lag 50–80 % av pasienter i slike terapiformer blir friske eller vesentlig bedre, mens forløpsstudier viser at ca. 20 % kan betegnes som langtidssyke til tross for behandling.
Komplikasjons- og dødsrisiko, lang sykdomsvarighet, samsykelighet samt vekslende behandlingsutfall og motivasjon for behandling er typisk ved alvorlige spiseforstyrrelser, og det skaper utfordringer i å etablere terapeutisk allianse.
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
Legg inn en kommentar