Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Åpne søk
måned

juni 2012

Omfang og organisering av sorggrupper i Norge (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Sorg kan bearbeides sammen med andre i en tilsvarende situasjon. Ill.foto: Akirastock, iStockphoto

Det er stor variasjon i organisering og struktur for sorggrupper i Norge. Vår studie viser at dette likevel er et godt gjennomarbeidet og viktig tilbud for etterlatte.

Sorggrupper anses som et viktig likemannstiltak der etterlatte kan få informasjon, snakke om den de har mistet, utveksle erfaringer og råd, samt ventilere reaksjoner og problemer sammen med noen som «virkelig forstår». Gjennom identifisering med andre som er i samme situasjon, kan sorgfellesskapet bidra til å normalisere situasjonen man er i (Dyregrov & Dyregrov, 2007). Det har vært lite systematisk forskning på sorggruppevirksomhet både i Norge og internasjonalt. Derfor er det usikkert i hvilken grad økt kunnskap om sorg og traumer har nedfelt seg i måten sorggrupper blir organisert og gjennomført på (Currier, Holland & Neimeyer, 2007).

I 2009 startet Sorgsenteret ved Senter for Krisepsykologi (SfK) forskningsprosjektet «Sorggrupper i Norge» i samarbeid med Landsforeningen for uventet barnedød (LUB). Målsettingen var å kvalitetssikre og optimalisere sorggruppetilbudet i Norge. Prosjektet består av to delstudier: 1) Gruppelederstudien, som skulle «Kartlegge omfanget av, og beskrive, egenskaper ved sorggrupper som drives i Norge», og 2) Deltakerstudien, som skulle «Studere hva som gjør sorggrupper ‘gode’ eller ‘dårlige’ sett fra deltakernes ståsted». Første delstudie ble basert på data fra sorggruppeledere, mens andre delstudie baserte seg på informasjon fra sorggruppedeltakere.

Les mer her: Omfang og organisering av sorggrupper i Norge

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Seponering av antidepressiver ved demens (Tidsskrift for Den norske legeforening)

En ny norsk studie viser at det er trygt å prøveseponere for de fleste pasienter med demnes som står på antidepressiver. Ill.foto: fstop123, iStockphoto

Selv om depressive symptomer hos pasienter med demens kan bli verre etter seponering av antidepressive legemidler, vil de fleste få ingen eller bare minimale symptomendringer. Dette viser en ny norsk studie.

80 % av pasientene på norske sykehjem har demens, og nesten alle utvikler minst ett nevropsykiatrisk symptom i tillegg. Medikamentell behandling av nevropsykiatriske symptomer er antidepressive, antipsykotiske og beroligende legemidler. Mange sykehjemspasienter får forskrevet slike medisiner.

I tidligere studier har man ikke funnet evidens for at antidepressiver har effekt ved depresjon hos pasienter med demens eller ved behandling av nevropsykiatriske symptomer ved demens. Forskerne gjennomførte derfor en randomisert studie for å undersøke effekten av å seponere slike legemidler hos sykehjemspasienter med demens.

– Studien hadde to hovedfunn, sier artikkelens førsteforfatter Sverre Bergh ved Alderspsykiatrisk forskningssenter, Sykehuset Innlandet. – For det første var snittskår på Cornells depresjonsskala etter 25 uker signifikant høyere i gruppen der antidepressivene var seponert sammenliknet med gruppen som fortsatte med antidepressiver, noe som indikerer økte depressive symptomer etter seponering. For det andre tålte de fleste pasientene at antidepressivene ble seponert.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Psykologens meldeplikt i førerkortsaker – refleksjoner fra en ruspoliklinikk (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Kjøring i påvirket tilstand er en av de viktigste årsakene til trafikkulykker i Norge. Ill.foto: SoCalShooter, iStockphoto

Psykologer kommer jevnlig i kontakt med pasienter som har helseproblemer av betydning for å kjøre bil. Da skal psykologen melde fra til myndighetene, selv om meldeplikten kan stå i veien for behandlingsrelasjonen. For vi kan ikke late som om pasientens atferd bak rattet ikke angår oss.

Daglig foregår det rundt 70 000 kjøreturer i Norge der bilføreren er påvirket av alkohol eller andre rusmidler, og bruk av rusmidler en av de viktigste årsakene til trafikkulykker (Waksvik, 2010). Psykologer generelt, og spesielt psykologer innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling, kommer jevnlig i kontakt med pasienter med helseproblemer av betydning for evnen til å kjøre bil.

Motstridende hensyn – et vanskelig regelverk å forvalte

Intensjonen bak lovverket er å sikre at bilførere har tilstrekkelig helse til å kunne kjøre trygt. Vi vet at personer med rusmiddelmisbruk er overrepresentert i trafikkskadestatistikken. På den annen side har helsepersonell en tungtveiende taushetsplikt om pasientforhold. Ingen skal unnlate å søke nødvendig helsehjelp av frykt for hva helsepersonell får vite.

Respekt for pasientens autonomi, selvbestemmelse og brukermedvirkning er vektlagt i både helsetjenesten og helselovgivningen. Men noen ganger kommer disse prinsippene i konflikt med andre hensyn, og taushetsplikten er ikke absolutt. Førerkortsaker viser at andre hensyn kan veie så tungt at taushetsplikten må eller bør vike, og er saker hvor pasientens behov for konfidensialitet dermed kommer i konflikt med offentlige interesser. Psykologens dobbeltrolle som både tillitsperson og utøver av samfunnsmessig kontroll skaper da et spenningsfelt. Når meldeplikt aktualiseres, er ikke psykologen bare terapeut lenger, men kan av pasienten oppleves som en kontrollør, en som sanksjonerer, ja, i verste fall en angiver.

Les mer her: Psykologens meldeplikt i førerkortsaker – refleksjoner fra en ruspoliklinikk

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Lite kunnskap om kognitiv atferdsterapi ved seksuelt misbruk av barn (Cochrane)

Seksuelt misbruk av barn kan ha alvorlige konsekvenser for offeret. Ill.foto: Colonel, iStockphoto

Ny forskning kan ikke bekrefte at kognitiv atferdsterapi har effekt hos barn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det fastslår forfatterne av en oppdatert Cochrane-oversikt.

Seksuelt misbruk av barn kan forårsake en rekke psykiske vanskeligheter, alt fra angst og posttraumatisk stresslidelse til atferdsvansker og økt risiko for psykiske lidelser i voksen alder.

Kognitiv atferdsterapi er at av tiltakene som blir brukt for å hjelpe barna med å håndtere psykiske problemer som kan oppstå etter overgrep. Forskere har imidlertid aldri kunnet fastslå om slik terapi har effekt – en Cochrane-oversikt fra 2006 fant ingen pålitelige studier som kunne bekrefte at kognitiv atferdsterapi virker.

Nå har Cochrane publisert en oppdatering av analysen fra 2006, med samme resultat som tidligere: Kognitiv atferdterapi kan være nyttig i behandlingen av barn og unge som har vært utsatt for seksuelt misbruk, men kunnskapen om effekten av tiltaket er fortsatt for svak.

Den nye oversikten omfatter ti studier, med 847 deltakere totalt. Kognitiv atferdsterapi har moderat effekt ved posttraumatisk stresslidelse og angst.

Forfatterne etterlyser mer forskning av bedre kvalitet omkring emnet.

Les artikkelen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Les om personlighetsforstyrrelser i Helsebibliotekets oppslagsverk

Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse er følsomme, sårbare og nærtakende, og oppfatter verden som uvennlig og farlig. Ill.foto: Richardno, iStockphoto

Kortfattet, relevant og pålitelig: Helsebiblioteket abonnerer på kunnskapsbaserte oppslagsverk som gir råd for hvordan psykiske lidelser bør behandles. Les hva de skriver om personlighetsforstyrrelser.

De omfattende kunnskapskildene BMJ Best Practice og UpToDate kom best ut i Helsebibliotekets anbudskonkurranse for faglige oppslagsverk. Mens BMJ Best Practice er britisk, blir UpToDate utarbeidet i USA. UpToDate er mest omfattende.

Selv om de begge bygger på den beste og mest oppdaterte forskningen, kan de to kildene av og til gi forskjellige svar.

BMJ Best Practice

BMJ Best Practice har egne kapitler for forebygging, diagnostikk, behandling og oppfølging. Ressursen inneholder et eget kapittel om differensialdiagnostikk. Oppslagsverket gir også en trinn-for-trinn-beskrivelse av diagnostikken. Angstlidelser, stemningslidelser og psykotiske lidelser kan alle gi liknende symptomer som personlighetsforstyrrelser. Det samme kan stoffmisbruk, hodeskader, endokrine lidelser eller sykdommer som rammer sentralnervestystemet.

Behandlingen avhenger av type personlighetsforstyrrelse og av om tilstanden er akutt eller vedvarende.

UpToDate

UpToDate  har separate kapitler for diagnostikk av forskjellige personlighetsforstyrrelser.  Oppslagsverket bruker DSM-IV-kriteriene for å definere personlighetsforstyrrelser.

De ulike personlighetsforstyrrelsene sorterer under tre grupper eller «clustere»:

Cluster A som kjennetegnes av at pasienten kan virke merkelig eller eksentrisk.

Cluster B som kjennetegnes av at pasienten ofte virker dramatisk, emosjonell eller feilreagerer emosjonelt eller i handlinger.

Cluster C som kjennetegnes av at pasienten ofte virker engstelig eller fryktsom.

Det kan være litt vanskeligere å finne fram i UpToDate enn i Best Practice, til gjengjeld er innholdet mer omfattende. Pasienter med personlighetsforstyrrelser kan være vanskelige og tidkrevende å behandle, og UpToDate anbefaler henvisning til spesialist.

Helsebibliotekets søk

Helsebibliotekets søkemotor søker i mange kilder samtidig, og treff i oppslagsverkene framheves øverst i trefflisten. Du kan søke på norsk og få treff på engelsk. Denne oversettelsen bygger på ei ordbok som blir vedlikeholdt og videreutviklet ved Helsebiblioteket. Når du søker i Helsebiblioteket på personlighetsforstyrrelse, vil du ved siden av treffene fra Best Practice og UpToDate oppdage at det finnes tidsskrifter om personlighet og personlighetsforstyrrelser, samt at det finnes et skåringsverktøy SIPP som du kan bruke gratis.

Aktuelle lenker:

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Psykologenes myndighet til å bruke tvang har ikke redusert tvangsbruken (Tidsskrift for Norsk Psykologforening )

Norge ligger fortsatt høyt på tvangsstatistikkene i europeisk sammenheng. Ill.foto: elusivemuse, iStockphoto

Det er 10 år siden psykologspesialister på linje med spesialister i psykiatri fikk myndighet til å utsette folk for tvang i psykisk helsevern. En seier for psykologene, men også for pasientene, fordi psykologene vil bidra til mindre tvang, mente Psykologforeningen. Hvordan gikk det?

Det var stor jubel i Norsk Psykologforening da arbeiderpartiregjeringen med helseminister Tore Tønne i spissen bestemte seg for å anerkjenne psykologenes kompetanse i det nye helselovverket som trådte i kraft i 2001. Daværende president An-Magritt Aanonsen og visepresident Anne-Kari Torgalsbøen hadde ledet det langvarig og krevende påvirkningsarbeidet overfor skiftende regjeringer.

En viktig grunn til gjennomslaget for psykologene var behovet for psykologisk kompetanse i sammenheng med opptrappingsplanen. Lovverket utelukket psykologer fra ledelse, og Psykologforeningen kunne argumentere med at psykologer i ledelse var en god og effektiv bruk av ressurser. Men kampen for å få godkjent vedtakskompetanse handlet om mer enn profesjonsinteresser, hevdet Psykologforeningen, som la vekt på at psykologer i ledelse ville gi bedre kvalitet på tjenestene og en mer human behandling av pasienter i psykisk helsevern. Psykologenes kunnskaper, forståelse og metoder ville være et sterkt bidrag for å få ned tvang, fordi psykologene ville være i stand til både å se og ta i bruk alternativer til tvang, argumenterte de.

Fortsatt mye tvang

Det ser ikke ut til at psykologene har påvirket feltet i særlig grad. Etter ti år ligger Norge fortsatt høyt på tvangsstatistikkene i europeisk sammenheng. Tall fra 2009 viste at om lag 5 000 personer ble tvangsinnlagt til sammen 7 200 ganger. Omtrent 1000 personer i året ble tvangsmedisinert utenfor institusjon, og dette kan vare i flere år for den enkelte (kilder: Helsedirektoratets og Stortingets nettsider). I tillegg kommer bruk av andre tvangsmidler innenfor institusjoner. Helsedirektoratet er ikke fornøyd. «Det ser ikke ut til at omfanget av tvangsinnleggelser er på vei ned, og det er også store geografiske forskjeller i tallet på tvangsinnleggelser», skriver de på sin nettside.

Les mer her: Mindre tvangsbruk med psykologer?

0

Slik bør psykisk helsevern og politiet samarbeide (Helsedirektoratet.no)

Det er politiets plikt å hjelpe personer som er ute av stand til å ta vare på seg selv. Ill.foto: mattjeacock, iStockphoto

Helsedirektoratet og Politidirektoratet har revidert rundskriv IS-15/2006 2006/011 som omhandler helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke.

Intensjonen med rundskrivet er å styrke og forenkle samarbeidet mellom helsetjenesten og politiet slik at felles utfordringer løses på egnet måte og til beste for psykisk syke.

Lov om psykisk helsevern er noe endret siden forrige rundskriv ble utarbeidet. Rundskrivet er revidert i tråd med lovendringene, og klargjør ansvars- og oppgavefordelingen mellom helsetjenesten og politiet i forhold til personer med psykiske lidelser.

Rundskrivet inneholder klare retningslinjer for informasjonsoverføring mellom etatene, og det er tatt sikte på å klargjøre grensene ved konkrete eksempler på situasjoner hvor informasjonsutveksling er aktuelt.

Det er helsetjenestens ansvar å yte helsehjelp. Politiet har imidlertid plikt til å hjelpe personer som er ute av stand til å ta vare på seg selv. Politiet og helsetjenesten har i visse tilfeller varslingsplikt overfor hverandre. Politiet har også plikt til å yte nødvendig bistand til helsetjenesten i forbindelse med tvungent psykisk helsevern. Politiet har også plikt til å hjelpe eller sørge for hjelp til personer de kommer i kontakt med som ikke er istand til å ta vare på seg selv og som ikke ivaretas av andre. Det betyr at politiet skal varsle lege når det er grunn til å anta at legehjelp kan være nødvendig.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Bruk Helsebibliotekets oppslagsverk

Ung mann med bøker
Hvilket oppslagsverk du bør velge, avhenger av informasjonsbehovet. Ill.foto: lisegagne, iStockphoto

Helsebiblioteket abonnerer på noen av verdens beste oppslagsverk om sykdommer og behandlingen av dem. Clinical Evicence, BMJ Best Practice og UpToDate har alle mye psykisk helse-stoff. Du har gratis tilgang til dem alle.

Disse kliniske oppslagsverkene er litt forskjellige. Dette gjelder først og fremst hvordan de er bygget opp, men det hender også at faglige anbefalinger er forskjellige.

Clinical Evidence er rendyrket forskningsbasert. Det innebærer at kun problemstillinger som er belagt med forskning, er behandlet. Effektstudier dominerer. Clinical Evidence beskriver hva forskningsresultatene viser, mens Best Practice og UpToDate også gir anbefalinger. Clinical Evidence har mye stoff om psykisk helse. Clinical Evidence er lett å bruke, og opplyser om hvilke behandlinger som er nyttige, antatt nyttige, har uviss effekt, eller som antakelig er skadelige.

Best Practice fra BMJ er lett å navigere i, og har en hierarkisk emneinndeling og samme struktur i alle artikler. Best Practice har også en klart avdelt psykisk helse-del. Den store styrken til Best Practice er den klare og tydelige inndelingen. Best Practice bærer preg av å ha blitt til på nettet.

UpToDate blir ofte anbefalt av sykehusleger. Det belyser til dels vanskelige problemstillinger som det kan være vanskelig eller umulig å finne fram til i andre oppslagsverk. Oppslagsverket er bygget opp med en masse emneord, og slik kan du finne fram til riktig artikkel selv om søkeordene dine ikke forekommer i selve artiklene. Prøver vi oss med et søk på psychiatry, ser vi at det finnes masse stoff, men virkelig interessant blir det først hvis vi søker etter litt mer kompliserte problemstillinger. Hvis vi for eksempel lurer på om menn med potensproblemer bør få testosteron, får vi rimelig fornuftig svar ved å søke på impotence og testosterone.

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Denne saken har tidligere vært publisert i PsykNytt 2.5.2011.

0

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑