Innsikten om at vår menneskelighet ligger i at vi er språklige, er i dag mer til stede i litteratur og kunst. Dette forteller sitt om hvordan psykologi og psykiatri har overlatt basal menneskekunnskap til andre disipliner.
– Det er vel ikke så lett å få time, sa hun første gangen hun ringte. Det var vanskelig å høre helt hva hun sa. Hun snakket lavt med avbrutte setninger. Da hun fikk beskjed om at det ikke var så helt umulig å få en time, ble hun usikker. Etter hvert sa hun at det kanskje likevel ville bli vanskelig for henne å komme. Det var litt frem og tilbake, hun snakket mest, og det endte med at hun skulle tenke på det og kanskje ringe tilbake.
Drøyt en uke etter ringte hun, og vi satte opp en time. En dag før den avtalte timen la hun igjen beskjed på telefonsvareren om at hun ikke kunne komme. Det gikk en uke, så ringte hun på ny, og denne gangen kom hun til timen vi hadde avtalt. Hun kom drøyt et kvarter for sent. Til de påfølgende timene kunne hun komme enda mer for sent. Men hun kom, selv om det bare kunne være et kvarter igjen.
Det var tydeligvis vanskelig for henne å si hva hun ville. Hun kunne ikke identifisere et problem som hun trengte behandling for. Men i måten hun tok kontakt på, viste hun at noe var vanskelig. Det kom snart frem at hun hadde hatt en rekke jobber der hun måtte slutte. En sentral grunn var at hun hadde kommet mye for sent.
Hun sto nå i fare for å bli oppsagt på ny.
Men dette var ikke et problem som foranlediget et spesielt behandlingsopplegg. Det viste seg heller å være den måten hun kunne begynne å fortelle om familien sin på. Hun fortalte om mannen som hadde vært innlagt i flere måneder, og om sønnen hun da hadde blitt mye alene med. Nå når de var sammen igjen, og kontakten med sykehuset var opphørt, kom ulike og vanskelige følelser for dagen. Familiens døgnrytme var åpenbart i ulage – når man gikk til ro, og når man sto opp, var slett ikke gitt.
Les mer her: Humanismens vilkår i prosedyrenes tid
Disclaimer: Fotografiene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
Legg inn en kommentar