
Noen mennesker med psykiske lidelser lever store deler av sitt voksne liv i døgnavdelinger. Erfaringer med basal eksponeringsterapi kan tyde på at psykisk helsevern bør satse mer på intensiv psykologisk behandling for de dårligste pasientene.
I alle helseforetak finner vi pasienter som forblir dårlig fungerende til tross for våre forsøk på å hjelpe. Noen av disse er i lange perioder, kanskje år, på akuttavdelinger, distriktspsykiatriske døgnavdelinger eller psykoseavdelinger. Enkelte overføres til og med til sikkerhetsavdelinger fordi de er til fare for seg selv eller andre. Disse pasientene utgjør en etisk, faglig og økonomisk utfordring for samfunnet. Og det er her våre erfaringer med basal eksponeringsterapi kommer inn.
Basal eksponeringsterapi anvendes overfor pasienter som har alvorlig psykisk funksjonssvikt. De hører stemmer, har vrangforestillinger, dissosierer og utøver selvskadende og suicidal atferd. Deres indre liv er stadig preget av en intens frykt for å gå i oppløsning eller å bli oppslukt av altomfattende tomhet og evig smerte. Etter år med slik eksistensiell katastrofeangst og behandling som ikke har hatt effekt, mangler disse marginaliserte pasientene motivasjon og tro på at det finnes noe som kan nytte.
Disclaimer: Fotografiene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.




