Helsebibliotekets app for legemiddelutregning er nå erstattet av en såkalt webapp. Webappen kan brukes på nettet uten nedlasting, og også lastes ned og brukes lokalt på mobil, nettbrett eller PC, uavhengig av operativsystem.
Appen gjør arbeidet lettere å utføre, men man må fortsatt forstå prinsippene for legemiddelregning.
Ut fra ordinert dose og pasientens kroppsvekt kan appen regne ut hvor mange tabletter pasienten skal ha, hvor fort et drypp skal gå og mye annet.
Når man har gjort en beregning med appen, vil den alltid oppfordre til å kontrollere utregningen og vurdere om resultatet er rimelig. Selv om man bruker en app, vil man som helsepersonell alltid være ansvarlig for behandlingen man gir.
Logikken i appen ble i sin tid utviklet av Helsebibliotekets provisorfarmasøyt Åse Skjerdal og sykepleier Anne Bergland. Skjerdal har også vært med i utviklingen av den nye webappen.
Appen har samme funksjonalitet som tidligere, men den store nyheten er at den nå er uavhengig av hvilken versjon av mobiltelefon eller nettbrett man har. Tidligere var den begrenset til iPhone, iPad og Android-produkter. Android-versjonen var ikke lenger oppdatert, slik at den ikke fungerte på nyere telefoner. Dette problemet er nå løst, ved at det bare er én versjon som virker på alle telefoner og nettbrett.
På Helsebiblioteket finner du brosjyrer for barn og voksne med søvnproblemer. Ill. foto: Colourbox.
Helsebiblioteket har oversatt og tilpasset pasientbrosjyrer fra oppslagsverket BMJ Best Practice om søvnvansker. Pasienter kan benytte disse fritt, og helsepersonell kan vise til brosjyrene og la dem understøtte muntlig informasjon til pasienter.
Som søvnforstyrrelser regnes blant annet søvnløshet, mareritt, parasomnier og narkolepsi.
Anbefalinger og innhold i det britiske oppslagsverket BMJ Best Practice bygger på systematisk innhentet kunnskap fra forskning. Du finner alle pasientbrosjyrene om søvnforstyrrelser under psykisk helse – søvnforstyrrelser.
Alle oversettelsene er kvalitetssjekket av fagspesialister. Hos Helsebiblioteket finner du blant annet disse brosjyrene fra BMJ Best Practice:
Helsebiblioteket har videre lenket til en del pasientinformasjon fra andre kilder. Helse Bergen har skrevet om søvnproblemer ved psykisk sykdom, mens Helsenorge har råd om hvordan sove godt. I tillegg finner du et par videoer fra St. Olavs Hospital om søvn:
Kursdeltakerne fikk øvelser i hverdagsglede tilsendt på sms, og ble oppfordret til å praktisere. Ill. foto: Colourbox.
Et kort digitalt kurs om hverdagsglede er et effektivt tiltak for å forbedre nordmenns livskvalitet og psykiske helse. Det viser en studie fra FHI og UiO.
– Tiltaket består av to webinarer der deltakerne lærer om «Fem grep for økt Hverdagsglede». Deretter får deltagerne to ukentlige sms-er for å øve på de fem grepene. Slik øver de i fem uker, sier Ragnhild Bang Nes, forsker ved Folkehelseinstituttet.
De som gjennomførte tiltaket opplevde bedre livskvalitet, hadde flere positive følelser i hverdagen, og reduserte angst- og depresjonssymptomer.
Sammenlignet effekter mellom to grupper
Effekter av tiltaket ble målt gjennom en randomisert kontrollert studie. Til sammen ble 969 deltagere delt inn i to grupper: en gruppe som gjennomførte tiltaket og en gruppe på venteliste. Gruppen som gjennomførte tiltaket viste en positiv utvikling sammenlignet med ventelistegruppen. Effektstørrelser, målt ved såkalt Cohens d varierte fra 0,20 til 0,49 for de ulike utfallsmålene (tilfredshet, positive følelser, angst- og depresjonssymptomer).
– Effektstørrelsene er sammenlignbare med resultater fra andre studier av psykologiske intervensjoner som viser små til moderate effekter. De er også sammenlignbare med dem som rapporteres for psykoterapi eller antidepressiv medikasjon i behandlingen av depresjon, forklarer Bang Nes.
Når terapeuten kjenner til hindringene og har måter å håndtere dem på, legger dette til rette for gode terapiforløp. Ill. foto: Colourbox.
Det er gjennom arbeid med hindringene at pasienten blir bedre og heling kan finne sted.
Irene Michalopoulos
Mandag går barnet på skolen, selv om hun utsettes for seksuelle overgrep hjemme. Læreren spør hvordan helgen var. Hun svarer bare bra. Leker med de andre i friminuttet. Hjemme gjør hun lekser. Pappa lager middag. Mamma kjører henne på trening, men ser ikke på henne. På kvelden steller hun seg på badet. Så kommer natten igjen. Da blir pappa monsteret.
Barnet kunne ha fortalt noen om det som skjer, men truslene, skammen og redselen preger hver celle i kroppen. Barnet vet ikke at ikke alle barn opplever det samme. Det er hennes hverdag. Hun mangler ord for det som skjer. Det vonde blir borte når hun flytter seg fra rom til rom i huset, og fra hjem til skole og til fritidsaktiviteter. Hverdagen blir til år. I løpet av barneskolen er hun blitt spesialtrent i å ikke huske, ikke fortelle og ikke kjenne. Hun er vant til den strenge stemmen i hodet som sier hun må ta seg sammen. Hun har blitt god på å dunke hodet i veggen for å få bort smerten.
Barnets dilemma blir terapeutens dilemma når den voksne pasienten søker behandling for uforklarlige symptomer. Traumehistorie gir langvarig taushet, i gjennomsnitt tar det 17,2 år før pasienter forteller (Steine et al., 2017). Pasienter med komplekse traumer kan gå i terapi i mange år uten bedring, eller terapien avsluttes for tidlig (Brand et al., 2022). Terapeuten kan oppleve det som vanskelig å hjelpe. Vi må anta at det har oppstått hindringer i behandlingsforløpet.
Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo tar årlig imot rundt 200 pasienter, i hovedsak pasienter med kompleks dissosiativ lidelse. Klinisk erfaring har tydeliggjort typiske utfordringer i terapien, som kan hindre behandlingsprogresjon. Hindringene kan systematiseres rundt fem sentrale kjernefenomener, som vil påvirke relasjonen: mistillit, fobi for indre opplevelser, et fragmentert selv, destruktive overlevelsesstrategier og traumatisk overføring/motoverføring. Når terapeuten kjenner hindringene og har måter å håndtere dem på, legger man til rette for gode terapiforløp. Det teoretiske utgangspunktet for artikkelen er teori om strukturell dissosiasjon av personligheten og nevrobiologisk forskning om utviklingstraumer (se tekstboks).
Barnet blir en kvinne på 35 år. Hun fungerer i jobb og har venner, men får stadige kriser. Hun overveldes av håpløshet, selvmordstanker og impuls til å skade seg. I perioder mister hun evnen til å ta vare på seg selv, blir redd og forstår ikke hva som skjer. Hun oppsøker hjelp, først legevakt, og blir lagt inn på akuttavdeling. Hun er tydelig på at hun ikke vil dø, men kan ikke gjøre rede for hvorfor det er vanskelig. Hun får spørsmål som antyder at hun selvskader for å få oppmerksomhet. Hun som er så ressurssterk, må ta seg sammen og slutte med det tullet. Hun forsøker å unngå kontakt med helsevesenet, men det blir mange turer inn og ut av akuttavdelinger. Hun får tilbud om korte behandlingsforløp ved DPS uten ønsket effekt. Når hun kommer til Traumepoliklinikken, har hun hatt mange år i behandling.
Selv om rusavhengighet er en kronisk lidelse, er behandlingen ofte akutt. Ill. foto: Colourbox.
Forståelsen av rusmiddelavhengighet som en moralsk svikt henger fortsatt igjen i behandlingsapparatet.
Fredrik Dreyer Moe
Rusmiddelavhengighet behandles ikke bare ulikt i den politiske sfæren, men også i forskning og behandling. Mye kunnskap tilsier at alvorlig rusmiddelavhengighet er en langvarig lidelse. Likevel er behandlingen ofte akutt, og forskningen følger pasientene over kort tid. Kan det være at vår forståelse av rusmiddelavhengighet som både en sykdom og forbrytelse gjør at den ikke blir behandlet rettferdig?
Kronisk lidelse
Lidelser som skyldes en kombinasjon av genetiske, fysiologiske, miljømessige og atferdsmessige faktorer og har en lang varighet, defineres som kroniske sykdommer. Hva som er lang varighet, er det uenighet om. Det kan være fra minimum tre måneder til ett år. Tilstandsbildet ved alvorlig rusmiddelavhengighet tilfredsstiller kriteriene for kronisk lidelse, og alvorlig avhengighet behandles i spesialisthelsetjenesten.
Fagfeltet har diskutert konseptualiseringen som kronisk lidelse siden 2000-tallet. Gitt at alvorlig avhengighet er kronisk, er det klart at den ikke behandles som det i tilbudet som er tilgjengelig for pasientene i dag.
Sammenligner en retningslinjene «Behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet» og «Diabetes: nasjonal faglig retningslinje for behandling av diabetes type 2» (DT2), som er en annen kronisk lidelse, går det frem at DT2 behandles mer som en kronisk lidelse enn rusmiddelavhengighet. Siden alvorlig rusmiddelavhengighet og DT2 er ulike lidelser, krever de ulik behandling. Likevel bør det være en viss likhet i behandlingen av lidelsene med hensyn til deres kronisitet. Eksempelvis bør behandling inneholde systematisk langvarig oppfølging og utredning. Imidlertid er det kun retningslinjen for DT2 som spesifiserer oppfølgingens varighet, hyppighet av treffpunkt, og hvilken utredning som er relevant.
Det er sannsynligvis flere årsaker til at DT2 og rusmiddelavhengighet behandles ulikt, men en mulig forklaring kan ligge i rusavhengighetens forbindelse med moral.
