Overdose med legemidler er en vanlig selvmordsmetode blant kvinner. Ill.foto: Colourbox.
Når meldinger om uønskede hendelser rapporteres til Meldeordningen, blir de samlet, og Helsedirektoratet utarbeider etterhvert et læringsnotat om hendelsene.
Helsedirektoratet har nettopp publisert et læringsnotat om selvmord blant pasienter som er i aktiv psykiatrisk behandling.
I notatet går det fram at Meldeordningen har fått rapport om 58 selvmord og 310 selvmordsforsøk blant innlagte i psykiatrisk helsevern i årene 2015-2016. Blant pasienter på permisjon var det 24 selvmord og 52 selvmordsforsøk.
Overdose av medikamenter var en vanlig metode blant kvinner, men totalt var kvelning (hengning) den vanligste metoden.
Læringsnotatet konkluderer med at fysisk sikring av lokaler, begrenset tilgang på legemidler, retningslinjer for gjennomgang av personlige eiendeler og bedre risikovurdering er nyttige tiltak.
Meldeordningen var tidligere en del av Kunnskapssenteret for helsetjenesten, men er nå flyttet til Helsedirektoratet. Du kan rapportere om uønskede hendelser her: Meld uønsket hendelse.
Lærevansker forekommer ofte sammen med ADHD. Foto: JBryson, iStockphoto
Kortfattet, relevant og pålitelig: Helsebiblioteket abonnerer på kunnskapsbaserte oppslagsverk som gir råd om hvordan psykiske lidelser bør behandles. Alle i Norge kan bruke oppslagsverkene gratis – les hva de skriver om ADHD.
De omfattende kunnskapskildene BMJ Best Practice og UpToDate kom best ut i Helsebibliotekets anbudskonkurranse for faglige oppslagsverk. Mens BMJ Best Practice er britisk, blir UpToDate utarbeidet i USA. UpToDate er mest omfattende.
BMJ Best Practice
BMJ Best Practice har separate kapitler om ADHD hos barn og ADHD hos voksne. BMJ Best Practice skriver om ADHD hos barn at det er et problem med uoppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet. Diagnosen er anerkjent i alle land som bruker WHOs diagnosesystem ICD. Et nøkkelement i definisjonen er at barnet skal ha nedsatt funksjonsevne på to eller flere områder, vanligvis på skolen og hjemme. ADHD kan begrense akademisk, mellommenneskelig og yrkessuksess og kan lede til at man tar mer risiko og er mer utsatt for ulykker.
Ifølge Best Practice forekommer ADHD hos rundt 5 prosent av alle barn mellom 3 og 17 år globalt, men i USA anser man at hele 11 prosent av barn mellom 3 og 17 år har ADHD. Medikamentell behandling, og hvor mange barn som har fått dette, har vært omdiskutert.
ADHD har vært assosiert med andre psykiske lidelser og lav sosioøkonomisk status. Flere gutter enn jenter får diagnosen.
UpToDate
UpToDate har også separate kapitler om ADHD hos barn og ADHD hos voksne. Dette oppslagsverket har flere kapitler om ADHD og behandlingen av den. Du finner dem greiest ved å søke etter dem.
Færre foreldre sier barnet deres har fått sovemedisin enn de som har fått forskrevet det til barn. Ill.foto: Colourbox.
Rundt 1,5 prosent av norske barn under 1,5 år får minst én resept på sovemedisin. Men mindre enn én prosent av mødrene rapporterer at barnet har brukt medisinen.
Av Frøy Lode Wiig
I en ny undersøkelse om bruk av sovemedisiner hos barn har en forskergruppe fra Universitetet i Oslo, Nasjonalt folkehelseinstitutt og Nasjonal kompetansetjeneste ROP studert bruken av legemiddelet Vallergan. Vallergan ble tidligere brukt som allergimedisin, men brukes i dag mest på grunn av sine egenskaper til å indusere søvn.
Hva skyldes forskjellen i antall resepter og antall barn som oppgis å ha fått medisinen? Forskerne mener det kan komme av at selv om foreldrene har fått resept og hentet medisinen, blir medisinen ikke brukt. Det kan skyldes sterke fordommer mot bruk av sovemedisiner til barn i Norge. En alternativ forklaring er at det kan være vanskelig å huske medisiner som bare har vært brukt noen få ganger.
Det pågår et landsomfattende tilsyn som skal sjekke om psykiatriske pasienter får integrert behandling for rusmisbruk. Ill.foto: melhi, iStockphoto
– Våre tilsyn viser at psykisk helsevern har lite rutiner for å kartlegge pasientenes rusbruk og lite integrert behandling av rus- og psykisk lidelse.
Av Tone Øiern
Det sier Erik Torjussen og Anne Stiansen som på vegne av Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder fører tilsyn med tilbudene til pasienter med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse i distriktspsykiatriske sentre (DPS).
Anne Stiansen er seniorrådgiver hos Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder. Hun leder tilsynsteamet der også Erik Torjussen er medlem, utnevnt av avbrukerorganisasjonen A-larm. For tiden tar de del i et landsomfattende tilsyn av tilbudene om utredning og behandling av pasienter med psykisk lidelse og mulig samtidig ruslidelse. Er behandlingen helhetlig, slik lover og forskrifter anbefaler?
Risiko for helseskader
Bakgrunnen for det landsomfattende tilsynet er en risikovurdering som Helsetilsynet gjorde i 2016 . Den viser at helserisikoen hos pasientgruppen med samtidige ruslidelser og psykisk lidelse øker ved manglende samtidig og integrert behandling i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), dersom bruker/pasient ikke får tilpasset bolig (inkludert ikke tilpasset innholdet av tjenester i boligen) og dersom utredning, vurdering og diagnostisering av somatisk og psykisk helse og rusavhengighet mangler.
Høsten 2017 har foreløpig 12 kommuner, og 6 DPS-er i Norge hatt tilsyn. Tilsynet skal pågå ut året 2018 og omfatter utredning, diagnostisering, behandling og avslutning av behandling. En foreløpig oppsummering av fra fire DPS i Helse Vest (Bjørgvin DPS, Stavanger DPS, Haugaland DPS og dagklinikken til Helse Førde) konkluderer med at ledelsen ved tre av de fire behandlingsstedene ikke har lagt til rette for at pasienter med psykisk lidelse og mulig samtidig ruslidelse blir utredet og tilbudt samordnet og eller integrert behandling.
Direkte studier av DNA-strukturer vil gi sikrere kunnskap enn tvillingstudier. Ill.foto: Colourbox.
En rekke DNA-varianter er assosiert med schizofreni, men den forklarte variansen er beskjeden.
Av Roar Fosse
Hypotesen om genetisk sårbarhet eller predisposisjon for vedvarende, ikke-affektive psykoser (schizofreni) hviler på observasjoner av at risikoen for lidelsene øker proporsjonalt med hvor nær i slekt vi er med en person med en slik diagnose (Gottesman, 1991). Basert på tvillingstudier har atferdsgenetikere estimert at 44 til 87 % av variasjonen i schizofreni i befolkningen kan forklares med genetiske forskjeller (arvelighet) (Sullivan, Kendler, & Neale, 2003). En kritikk mot tvillingstudier og andre atferdsgenetiske metoder er imidlertid at de er uegnet til å skille mellom (genetisk) arv og miljø, slik at arvelighetsestimatene er ugyldige (Fosse, 2013; Fosse, Joseph, & Richardson, 2015; Joseph, 2006, 2015; Lewontin, Rose, & Kamin, 1984). Direkte studier av variasjoner i DNA-strukturen vil gi sikrere kunnskap om genetiske bidrag til schizofreni.
Frem til ca. 2008 var hovedstrategien i den molekylærgenetiske forskningen å undersøke betydningen av gener for nevrobiologiske prosesser som man antok var endret i schizofreni (kandidatgener), for eksempel genene betegnet som COMT og DRD2 for dopaminfunksjon. I innledende publikasjoner fra denne forskningen rapporterte forskerne om positive sammenhenger, men disse lot seg ikke replisere i oppfølgingsstudier. I den største studien på området frem til da undersøkte Sanders og medarbeidere (2008) variasjoner (alleler) i 14 sentrale kandidatgener for schizofreni. De fant ingen sammenheng og konkluderte: «… det finnes trolig ikke ekte sammenhenger på befolkningsnivå for de allelene som har utgjort grunnlaget for den store kandidatgenlitteraturen for disse 14 postulerte kandidatgenene for schizofreni» (s. 505). Sju år senere publiserte forskere som selv hadde vært sentrale i kandidatgenforskningen, en metaanalyse av 25 sentrale kandidatgener og kom til samme konklusjon: «Oppsummert, den empiriske evidensen støtter nå sterkt ideen om at den historiske kandidatgenlitteraturen ikke gav noen robuste og replikerbare innsikter i etiologien ved schizofreni» (Farrell et al., 2015, s. 560).
Balansert og nyansert framstilling. Presentasjonen av forfatterne bringer leseren rett inn i problemkomplekset: Jørgen Bramness er psykiater og epidemiolog.
Anmeldt av Trine Bjørner
Hans utgangspunkt er at benzodiazepiner og z-hypnotika, brukt på riktig måte, er gode og effektive medisiner. Tom Vøyvik har mangeårig erfaring med personer som har en problematisk bruk av medisinene. Det er mellom disse to ståstedene forskrivende leger arbeider.
Benzodiazepiner er effektive, gode og formålstjenlige medikamenter brukt på riktig indikasjon. Samtidig skjer feilbruk, og både legalt foreskrevne og illegalt omsatte medisiner brukes som rusmidler. Kortvarig bruk presenteres som effektiv og trygg medisinering. Forfatterne advarer mot langtidsbruk, men med individuelle tilpasninger – all langvarig bruk er ikke feil.
Mangelen på evidens i den rikholdige benzodiazepinlitteraturen påpekes. Det finnes mye klinisk kunnskap, men man savner systematiske studier. Boken har som formål å forene tilgjengelig klinisk og teoretisk kunnskap og erfaring. Det gjøres i en såkalt usystematisk oversikt. Dette er uten tvil det beste av det som er tilgjengelig kunnskap på feltet.
Jørgen G. Bramness, Tom Vøyvik. Rasjonell bruk av angst- og sovemedisiner. 208 s, tab, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2017. Pris NOK 349. ISBN 978-82-15-02628-2
