I Danmark reduseres bruken, men den er likevel minst i Norge. Ill.foto: subtik, iStockphoto
Antidepressiva-bruken i Skandinavia viser store forskjeller mellom Danmark, Sverige og Norge.
Lisbeth Nilsen
Onsdag startet allmennlegekongressen WONCA Europe i København. En dansk studie har sett på bruken av antidepressiva i Danmark, Sverige og Norge i perioden 2010-2014. I denne perioden økte salget av antidepressiva i Norge med 2 prosent, mot en 13 prosent økning i Sverige.
I Danmark ble salget av antidepressiva disse årene redusert med 11 prosent. Ett års prevalens av behandling i 2014, det vil si hvor stor andel av befolkningen det året som fikk antidepressiva, var 6,2 prosent i Norge. Det var lavest andel i Skandinavia. Til sammenligning var andelen 7,5 prosent i Sverige og 9,1 prosent i Danmark.
Færre i kø til behandling, men flere i kø til utredning. Ill.foto: jsmith, iStockphoto
I 2015 var det halvparten så mange som ble satt i kø til behandling, som i 2011. Helseministeren sier han vil be Helsedirektoratet se på saken.
I 2011 ble syv av ti psykiatripasienter plassert i kø for behandling. Fire år senere står syv av ti i kø for utredning.
Tallene snudde
I 2011 ble det henvist 64910 pasienter til voksenpsykiatrien (VOP). Av disse ble 70 prosent satt i kø til behandling, og 30 prosent til utredning. Dette forholdstallet holder seg stabilt til og med 2014. Da er snus situasjonen på hodet: I 2015 blir kun 30 prosent satt i kø til behandling – og 70 prosent i kø til utredning. Det viser tall som Norsk pasientregister (NPR) har utarbeidet for Dagens Medisin.
Som vi nylig skrev, vurderes færre til sykehusbehandling, og flere blir satt i kø til utredning. En liknende endring ser man altså også innen psykisk helsevern for voksne.
Flere sykehusavdelinger har hatt refleksjonsgrupper med jevnlige møter. Ill.foto: Colourbox
Gruppebasert refleksjon om etiske utfordringer ved bruk av tvang viser at behandlere ofte står i situasjoner der viktige verdier strider mot hverandre. Den viktigste verdiavveiningen synes å være om pasientens autonomi skal vike for andre hensyn.
Av Ingvild Stokke Engerdahl, Albert Moljewijk og Reidar Pedersen
Utgangspunktet for all behandling i Norge er at den skal være frivillig og basert på informert samtykke. Det er imidlertid enkelte unntak fra denne hovedregelen: Av Psykisk helsevernlovens § 1–4 og kapittel 3 fremgår det at både psykiatere og psykologspesialister kan fatte vedtak om tvang dersom lovens vilkår er oppfylt, og man etter en helhetsvurdering finner at tvang er klart beste løsningen av hensyn til pasienten, eller av hensyn til andres liv eller helse (Helsedirektoratet, 2012).
Til tross for at lovverket regulerer bruk av tvang, tyder statistikk på at praksis er forskjellig når det kommer til tolkning og anvendelse av lovverket.
I strategiplanen «Bedre kvalitet – økt frivillighet. Nasjonal strategi for økt frivillighet i psykiske helsetjenester (2012–2015)» beskrives utfordringer knyttet til hvordan man skal registrere tvangsvedtak for å få sammenlignbare tall, og det vises til geografiske forskjeller mellom land og innad i vårt land når det gjelder omfang og type tvang.
Det kan i tillegg forekomme mye uformell tvang og makt som ikke kan telles eller leses av tvangsstatistikk. Den subjektive dimensjonen som pasienters opplevelse av tvang utgjør, er også vanskelig å beskrive statistisk. Vi ser altså at lovverk og statistikk ikke tegner et fullstendig bilde av den kompleksiteten som bruk av tvang i praksis innebærer.
