Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Åpne søk
måned

oktober 2012

Vitnepsykologisk sakkyndighet i norsk rett: Hva vet norske psykologer og psykiatere om påliteligheten av vitners hukommelse? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Strenge krav: En internasjonal ekspertgruppe har fremmet retningslinjer for vitnepsykologisk arbeid. Ill.foto: aluxum, iStockphoto

Det hender at psykologer og psykiatere som sakkyndige i norsk rett, og i sin praksis for øvrig, må vurdere den historiske sannhet av selvbiografiske minner. Deler av begge faggrupper har imidlertid ideer om hukommelse, og påliteligheten av selvbiografisk hukommelse, som ikke stemmer med veletablert forskning. Dette øker risikoen for gale vurderinger.

Debatten om kvaliteten av psykologisk og psykiatrisk sakkyndighet i norsk rett (Grøndahl, 2010) inngår i en mer generell debatt om vitenskapelighet og sakkyndighet. Denne debatten foregår både nasjonalt (Bratholm & Eskeland, 2008; Brandtzæg & Eskeland, 2007) og internasjonalt (Saks & Koehler, 2005), og debattemaet er hvorvidt fagfolk som opptrer som sakkyndige har relevant fagkyndighet – og på hvilke områder de har den fornødne fagkyndighet. Er de sakkyndige i stand til å identifisere de forskningsmessige problemer som en sak reiser, er de oppdatert på den forskningsmessige kunnskapen på området, og anvender de dokumentert effektive metoder? I korthet, er de sakkyndige tilstrekkelig vitenskapelig skolert? Hvor står norske psykologer og psykiatere?

Denne artikkelen handler ikke om psykologisk og psykiatrisk sakkyndighet i sin alminnelighet. Artikkelen forholder seg til temaer som i en utvidet betydning kan karakteriseres som vitnepsykologi, og som omfatter vurderinger av hva vitner, ofre og gjerningsmenn (og -kvinner) kan huske av kritiske hendelser, og hva som kan påvirke påliteligheten av hukommelsen for slike hendelser hos barn og voksne. Dette er temaer som ofte dukker opp i norske rettssaker.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Hva er idrettspsykiatri? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Idrettspsykiatri kan beskrives som en ikke-formalisert grenspesialitet både i psykiatri og idrettsmedisin. Ill.foto: isitsharp, iStockphoto

Å være en idrettsutøver betyr å påføre seg selv fysisk, mentalt og sosialt stress. Noen tåler dette bedre enn andre. For å hjelpe dem som tilbringer store deler av tilværelsen innenfor idrett og toppidrett må det utvikles spesifikk idrettspsykiatrisk kompetanse.

Fysisk aktivitet er sunt både for den fysiske og psykiske helsen. Men i den organiserte idretten belastes kropp og sinn på et vis som kan true helsen. Å vinne handler om å overskride grenser. Slike grenseoverskridelser fascinerer med sin eksistensielle tematikk omkring å seire og å tape, og de er i dag en motor i medieindustrien. Der hvor grensene utfordres i prestasjonenes ærend, blir det også uklare grenser mellom normalitet og patologi.

Idrettspsykologi og idrettspsykiatri

Idrettspsykologi ble etablert som disiplin i forrige århundre, også i Norge. I denne tradisjonen arbeides det målrettet med psykologiske teknikker for å fremme idrettslig prestasjon. I idrettspsykiatri er det ikke prestasjonen, men mennesket og helsen som er fokus.

Det har generelt vært lite søkelys på psykiske lidelser innenfor den organiserte idretten. Det kan være flere grunner til dette. Filosofen Paul Weiss beskriver i boken Sport: A philosophic inquiry atleten som «excellence in the guise of men». Slik idealisering av utøvere kan bidra til forestillinger om lav prevalens av psykiske lidelser og at omgivelsene overser tegn og symptomer. Det er mitt klare inntrykk at støtteapparatenes kompetanse til å se slike tegn er høyst variabel. Dette gjelder også i idrettens egne medisinske team, da idrettsmedisin tradisjonelt retter seg mot somatikk.

Les mer her: Hva er idrettspsykiatri?

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Bokanmeldelse: Selvevaluering gir bedre terapeuter (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Barry Duncan:
Bli en bedre terapeut

Av S Bratlie

Barry Duncan prøver med denne boken å overbevise leseren om den store nytten av å bruke noen enkle måleinstrumenter i alle terapitimer for å bli en bedre terapeut.

Målgruppen er alle psykoterapeuter. Ved å ta i bruk to enkle skjemaer basert på visuell analog skala (VAS) vil terapeuten kunne justere sin teknikk og ta bedre hensyn til pasientperspektivet. Dermed blir man en mer effektiv terapeut. Dette viser forfatteren ved omfattende henvisninger til forskningsresultater.

Ved bruk av slike skjemaer involveres pasienten i sin egen behandling på en svært interessant måte. Duncan konsentrerer seg om endring i terapitimene, og han hevder at allerede etter tre til seks timer kan prognosen i rimelig grad predikeres, avhengig av pasientens tilbakemelding på de to skjemaene. Han sier også at i langvarige terapiforløp der det ikke skjer fremgang og endring, skapes kun avhengighet.

Teksten er bygd opp rundt introduksjonen av skjemaene og en grundig gjennomgang av bruken av disse. Forfatteren presenterer kritikk som er reist mot hans metode, og han synliggjør den gevinsten han mener å finne. Boken inneholder også massevis av interessante kliniske eksempler fra ulike terapitimer. Et avsnitt omhandler terapierfaringer hos terapeuter i andre land enn USA, blant annet i Norge. Dette gjør at eksemplene er gjenkjennelige for de fleste terapeuter.

Boken er godt og levende skrevet, i tillegg til at selve budskapet er svært relevant for norsk psykiatri og psykoterapimiljøer. Et systematisk kritisk blikk på egen praksis mangler i stor grad i våre miljøer i Norge. I tillegg bør pasientinvolveringen øke, både for å ansvarliggjøre pasienten mer og i tråd med aktuelle samfunnsendringer.

Man kan selvfølgelig reise kritikk mot hans metode, for eksempel at han i for stor grad følger pasientens bestilling. Eksempelvis vil en terapeut kunne tenke at pasienten strever med en betydelig tilknytningsproblematikk, og at dette er noe pasienten i liten grad evner å verbalisere i en innledende time. Dermed kan utgangspunktet i terapien bli for overfladisk og kortsiktig med søkelys på pasientens primære problematisering.

Les hele anmeldelsen her

0

Bokanmeldelse: Mest for pårørende? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Ingelise Nordenhof:
Pårørendesamtaler med barn og unge

Av I H Vandvik

Forfatteren er dansk sosionom med tilleggsutdanning og bred klinisk erfaring. Med denne boken, som synes å være en direkte oversettelse av den danske utgaven fra 2008, ønsker hun å bidra til at barn og unge, som lever i familier med foreldre som lider av psykisk eller fysisk sykdom eller ruser seg, kan få hjelp gjennom samtaler. Temaet er aktuelt, og det er klare behov for å øke oppmerksomheten og kompetansen innen dette feltet både hos leg og lærd.

De 12 kapitlene inneholder en rekke beskrivelser av samtaler basert på møter med barn i alderen 1 – 19 år med eller uten foreldre eller andre til stede. Her er det gode eksempler på utfordringen ved å finne den rette balansen mellom å trekke barnet inn i forhold som angår dem, og beskytte dem fra å bli overinvolvert.

Fremstillingen veksler mellom fortellinger, refleksjoner, teori og metodeavsnitt. Forfatteren begrunner dette med at kapitlene skal kunne leses hver for seg, men fører til gjentakelser som etter min mening ikke bidrar til å øke en samlet forståelse av til dels bredt sammensatte problemområder. Slik synes fremstillingen av utfordringer innen psykiatrisk diagnosesetting mest å ha som målsetting å understreke pasienters og pårørendes rett til å klage.

Forfatteren bygger i sin praktiske tilnærming mye på narrativ metode, godt utformet av Michael White. For øvrig inneholder referanselisten nesten utelukkende publikasjoner innen pedagogikk og psykologi på dansk. Dette gjelder bl.a. også norske bøker som er oppført med danske utgaver.

Les hele anmeldelsen her

0

Ungdom og depresjon: forebygging i skolen kan gjøre mer skade enn gavn (BMJ)

Depresjon forekommer i alle aldersgrupper. Ill.foto: powerofforever, iStockphoto

Tiltak ment å skulle redusere symptomer på depresjon hos unge kan ha stikk motsatt virkning og gi økt rapportering av symptomer på depresjon, ifølge en fersk studie. Forskerne kan ikke anbefale klasseromsbaserte, forebyggende tiltak mot depresjon.

Mange opplever en første depressiv episode med midt i tenårene. Ved fylte 19 år vil bortimot 20 prosent ha opplevd minst én episode med klinisk depresjon. Ungdomsskolen er derfor en naturlig arena for tiltak som kan forebygge depresjon. Tidligere studier har vist at klasseromsbaserte terapi-tiltak kan ha forebyggende effekt på depresjon hos tenåringer, men kunnskapen er sprikende.

En gruppe engelske forskere publiserte nylig en studie i British Medical Journal der de sammenlignet den forebyggende effekten av klasseromsbasert kognitiv atferdsterapi med andre typer tiltak, som oppmerksomhetskontroll og standard oppfølging i skolens regi. Alle tiltakene gjaldt unge med høy risiko for depresjon.

Studien inkluderte åtte skoler i England og fant sted i perioden september 2009 til juli 2010. 5030 elever i alderen 12 til 16 år ble randomisert til tre ulike grupper:

  1. Kognitiv atferdterapi: gjennomført med to skolerte gruppeledere i tillegg til lærer, bestående av elleve moduler med en varighet på omtrent en time
  2. Oppmerksomhetskontroll: livsstilsundervisning ledet av lærer med hjelp av to skolerte gruppeledere
  3. Standard oppfølging: vanlig livsstilsundervisning ledet av lærer alene

Alle elevene deltok i klasseromsundervisningen, uavhengig av om de led av depresjon eller ikke. Utfallsmål ble vurdert ved  undersøkelsesstart, og deretter ved seks og tolv måneder, gjennom selvrapporteringsskjemaer fylt ut av elevene selv. Spørreskjemaene kartla lavt stemningsleie, negativ tankegang, selvfølelse, angst, følelsen av å bli respektert, relasjoner, mobbing, bruk av rusmidler og selvskading.

Forfatterne fant at:

  • 21 prosent av deltakerne ble vurdert å ha høy risiko for depresjon:
    • 392 personer i gruppen som fikk kognitiv atferdsterapi
    • 374 personer i oppmerksomhetstreningsgruppen
    • 298 personer i gruppen som fikk standard livsstilsundervisning/oppfølging

Ved oppfølging etter tolv måneder var det ingen forskjell  mellom kognitiv atferdsterapi-gruppen og kontrollgruppene når det gjaldt de viktigste utfallsmålene. Funnene antyder at et klasseromsbasert tiltak med kognitiv atferdsterapi faktisk kan ha ført til en økning i depressive symptomer.

Klasseromsbaserte tiltak for å redusere depresjon hos tenåringer er et lovende konsept fordi de er enkle å gjennomføre og er tilgjengelig for mange. Studien antyder likevel at tiltakene ikke gir den ønskede effekt, og heller kan føre til økt rapportering av symptomer på depresjon. På grunnlag av den nye kunnskapen vil vi ikke anbefale klasseromsbaserte forebyggende tiltak mot depresjon før videre forskning gjøres, konkluderer forfatterne.

Les hele artikkelen i The Mental Elf her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Les norske blogger om psykisk helse

Blogger kan være godt egnet til å beskrive en kaotisk hverdag. Ill.foto: SilviaJansen, iStockphoto

I Norge blogger både fagfolk og pasienter om psykisk helse. Her er noen eksempler.

Noen blogger står det fagfolk bak, som The Mental Elf og PsykNytt. Disse er også først og fremst beregnet på dem som arbeider innen psykisk helsefeltet. The Mental Elf lages av bedriften Minervation, og denne bloggen tar for seg engelskspråklig forskning og anbefalinger fra britiske myndigheter. Andre blogger skrevet av fagfolk, men beregnet på et bredere og norsk publikum, er Psykologibloggen og Webpsykologen:

Psykologibloggen formidler vitenskapelig fundert psykologi til leserne. Nettstedet er ment for alle med interesse for psykologifaget. Psykologibloggen er et dugnadsarbeid. Iniativtakere var psykologene Jonas Vaag (redaktør), Jan-Ole Hesselberg og Tommy Mangerud. Det er også en rekke gjesteskribenter som skriver i Psykologibloggen.

WebPsykologen er en psykologiblogg som ønsker å formidle psykologi og praktisk livsfilosofi til fagfolk og folk flest. Innholdet er forankret i psykologi og filosofi. Her er det mange artikler om hverdagsproblemer, som for eksempel artikkelen «En kritisk og selvopptatt mor». Bloggen ble startet som et privat initativ av psykologspesialist Sondre Risholm Liverød og psykolog Janne Risholm Liverød.

Organisasjoner

Bak noen av bloggene står det interesseorganisasjoner som for eksempel Norsk forening for psykisk helsearbeid.

Enkeltpersoner

Enkeltpersoner blogger også. En av disse bloggerne har laget en oversiktsside der alle de siste innleggene på andre psykisk helse-blogger vises: http://psykisk-blogger.blogspot.no/

Flere av enkeltpersonene som blogger, er unge jenter. En av disse er Life as it could be, med mange levende beskrivelser og tankevekkende observasjoner.

En annen blogg verdt å følge er Sigruns blogg. Sigrun kommenterer blant annet aktuelle hendelser og politikk innen psykisk helseområdet.

Utvalget over er langtfra komplett.

Aktuelle lenker:

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

1

Skammens kompass: Fire retninger i en skamproduserende tid (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

– Vår håndtering av skamfølelsen preger samfunnet vi lever i. Ill.foto: jsmith, iStockphoto

Skammen har en sentral betydning i våre relasjoner. Det vi gjør med skamfølelsen, vil alltid bevege oss bort fra, eller nærmere, andre mennesker og oss selv.

Skam sier noe om hvordan vi ser på oss selv. Samlet gir den et viktig, men ikke alltid like synlig, uttrykk for tidsånden og tilstanden i et samfunn. Skammens ansiktsuttrykk er med andre ord ikke alltid lette å gjenkjenne. De kan vise seg i økende vold i familier, på skoler og på jobb, i parforhold der den ene parten finner seg i det utenkelige av fornedrelse, og i realityprogammer der infame angrep på andre gjøres til underholdning.

Tidsepoker og skamuttrykk

Alle tider har hatt sine skamuttrykk, og måtene vi forholder oss til skammen på, har alltid endret seg opp gjennom tidene. I vår tids fremherskende individualisme gjøres vi stadig mer ansvarlige for hvordan vi er som personer og hvordan vi følelsesmessig opplever oss selv (Vetlesen, 2009). Helst bør vi føle oss bra hele tiden, være på høyden. Dette har blitt idealet og kravet for mange, og når vi likevel ikke klarer å være så vellykkede som «de andre», kommer tanken snikende om det er noe galt med oss og at vi har oss selv å takke. En av selvrealiseringens bivirkninger, eller ettervirkninger, er at bare det å ha skam er blitt skamfullt. Det forsterkes igjen av at andre skammer seg over vår skam. Resultatet er fremmedgjøring, tomhet, ustabil selvfølelse og en økt skamproduksjon i samfunnet.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Her går grensen for politiets oppgaver (Dobbeltdiagnose)

Tydeligere informasjon mellom helsepersonell og politi kan gi færre hendelser der psykisk syke personer må hentes av uniformert politi, mener Dag Ebbestad, leder for ordensavdelingen i Søndre Buskerud politidistrikt. Foto: Politiet

Hvor går grensen mellom politiet og helseansattes oppgaver i arbeidet med psykisk syke mennesker? Hva kan de fortelle hverandre? Et nytt rundskriv fra to direktorater skal gi avklaringer.

Det kan virke opplagt at psykisk syke mennesker skal tas hånd om av helsevesenet og ikke politiet. Politidirektoratet og Helsedirektoratet har likevel sett at det var nødvendig med en avklaring rundt oppgaver og ansvar.

Har ikke utdanningen

Arbeidet i de to direktoratene har resultert i et rundskriv som skal være et praktisk redskap for ansatte i politi og helsevesen:

– Politifolk har ikke utdanning i å stille diagnoser eller gjøre riktige vurderinger av en persons helsetilstand, enten personen er ruspåvirket eller har en psykisk diagnose.

Det sier Dag Ebbestad, leder for ordensavdelingen i Søndre Buskerud politidistrikt.

Opptil 15 oppdrag hver helg

Både Ebbestad og medarbeiderne hans opplever rundskrivet som nyttig, fordi de ofte møter personer som er syke. Fram til nå har for eksempel politiet i Søndre Buskerud politidistrikt hver helg utført fem til femten oppdrag hvor de har hatt behov for bistand fra lege for å kunne vurdere personers psykiske tilstand.

Hvis personen er for frisk til å få akutt hjelp fra en psykiatrisk avdeling, men for ustabil til å kunne være sammen med pårørende eller ute i det offentlige rom, har politiet tatt med ham eller henne til arresten.

– Slik vil det nok fortsatt være. Politiet vil alltid måtte regne med å håndtere mennesker som faller litt utenfor, det vi kan kalle restoppdrag, sier Ebbestad.

Les mer her: Her går grensen for politiets oppgaver

0

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑