I Norge satses det på dokumentert virksomme tiltak for barn og unge. Det krever gode screeningmetoder både for å identifisere barn med atferdsvansker og for å evaluere effekten av tiltakene.
I ICD -10 defineres atferdsforstyrrelser som «gjentagende og vedvarende mønster av asosial, aggressiv eller utfordrende atferd. Når slik atferd er på sitt mest ekstreme, foreligger det klare brudd på sosiale forventninger i forhold til alderen, og er derfor mer alvorlig enn vanlige barnestreker eller ungdommelig opprørstrang» (WHO, 1992). Man må i diagnostiske vurderinger ta hensyn til barnets utviklingsnivå, og diagnosen anbefales ikke brukt dersom vanskene ikke har vedvart i minst seks måneder.
Sosioemosjonelle vansker og atferdsvansker er relativt vanlige hos små barn (Campbell, 1995; Costello, Egger & Angold, 2005). Nylige studier i USA viser at alvorlige atferdsvansker har en livstidsforekomst på omkring 10 % (Foster, Olchowski & Webster-Stratton, 2007), og resultater fra en nylig britisk studie indikerer at 15 % av femåringer har opposisjonelle atferdsproblemer (Hutchings & Lane, 2005). Forekomsten av atferdsvansker hos barn mellom 4 og 12 år i Norge er omtrent 2–3 % (Heiervang et al., 2007; Reedtz, Bertelsen, Lurie, Handegård, Clifford & Mørch, 2008), og omtrent den samme i Sverige (Axberg, Hansson & Broberg, 2008).
Den store satsingen på dokumentert virksomme behandlingstiltak og forebyggende tiltak for barn og unge i Norge krever gode screeningmetoder for å identifisere atferdsvanskelige barn, samt for å evaluere effekter av tiltak.
Eyberg Child Behavior Inventory (ECBI) ble utviklet på slutten av 70-tallet (Eyberg & Ross, 1978) og var tenkt som et screeningverktøy for å avdekke atferdsproblemer.
Les mer her: Kartlegging av atferdsvansker: Eyberg Child Behavior Inventory
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
