Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

Åpne søk
måned

mai 2012

Respekt undervurdert i brukermedvirkning (psykiskhelsearbeid.no)

Brukermedvirkning er lovpålagt i Norge. Ill. foto: ClarkandCompany, iStockphoto

Respekt og dialog er like viktig som hvem som tar den endelige beslutningen, viser ny doktorgradsstudie av brukermedvirkning innen psykisk helsefeltet.

-Særlig brukere løfter fram respekt som en fundamental og undervurdert del av brukermedvirkning, sier doktorgradsstipendiat Marit By Rise ved NTNU i Trondheim.

23. mars disputerte hun med sin doktoravhandling om hva brukermedvirkning innebærer i praksis, og om det har noen effekt i det daglige kliniske arbeidet.

635 brukere og helsepersonell deltok i til sammen fire studier, som ble gjennomført ved tre Distriktpsykiatriske sentre i Midt-Norge.

Hovedfunn

Dette er hovedfunnene:

  • Gjensidig respekt, dialog og beslutninger tatt i fellesskap ble av respondentene trukket fram som grunnleggende elementer i brukermedvirkning.
  • Spesielt brukere løftet fram respekt som en fundamental og undervurdert del av brukermedvirkning.
  • Brukere og helsepersonell er enige om at det er problematisk å etterleve målet om at beslutninger skal tas i fellesskap i dårlige sykdomsfaser.
  • Beslutningstaking framsto som en avgjørende, men utfordrende prosess, hvor respekt og dialog var like viktig som hvem som tar den endelige beslutningen.
  • Så godt som ingen effekt av å innføre en strategi for brukermedvirkning i en hel organisasjon på ansattes kunnskap, praksis og holdninger.
  • Systematisk tilbakemelding fra pasienter etter terapisamtalene ga etter seks uker økt behandlingsmotivasjon, men ikke effekt på pasienttilfredshet og opplevelse av terapeutisk allianse.

By Rise mener funnene løfter fram noen viktige dilemmaer i å få til god brukermedvirkning på psykisk helsefeltet.

-Brukermedvirkning er lovpålagt. Med mindre det er snakk om tvang skal brukeren være med på beslutningene. Det er derfor viktig at både ansatte og brukere på forhånd diskuterer hvordan man håndterer brukermedvirkning i situasjoner der brukeren er svært dårlig, sier By Rise.

Les mer her: Respekt undervurdert i brukermedvirkning

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto


0

Krisepedagogikk etter 22/7 (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Hvordan skal lærere møte elever som kommer tilbake til skolen etter en kamp på liv og død? Ill.foto: georgemuresan, iStockphoto

Som psykologer i Oppfølgings- og PP-tjenesten for videregående skole har vi en unik mulighet til å hjelpe skolen til å møte elever i krise. Men vårt arbeid skjer via skolen og læreren, ikke som behandlere.

Flere av elevene som vendte tilbake til skolehverdagen etter 22/7, hadde med seg grusomme erfaringer i bagasjen. På skolen skulle de forholde seg til skolekamerater og andres snakk og undringer om massedrapene, og muligens også deres manglende sensitivitet. Samtidig skulle de håndtere egen frykt og tristhet, og kanskje et sinne som ikke kunne rettes mot noen i hverdagen. Mange kjente et behov for søvn, samtidig som de var redde for å sove. Søvnmangel og tankekjør gjorde at mange møtte slitne på skolen, og flere hadde kroppslige plager, konsentrasjons- og hukommelsesvansker. Mens hjernen fortsatt var i kriseberedskap, skulle disse elevene tilegne seg ny kunnskap.

Med uro, sinne og frustrasjon i kropp og sinn får de vansker med å konsentrere seg, glemmer bøker og møtes med anmerkninger – kanskje gitt av slitne og frustrerte lærere som ber elevene ta seg sammen

En lærer fortalte oss om Petter som sitter i klasserommet, nærmest mulig døren, med hetten godt trukket ned over hodet, som insisterer på at mobiltelefonen må være påslått og ligge klar foran på pulten. For han skal i hvert fall være klar i tilfelle et nytt angrep, det skal ikke stå på ham! Lærerens gjennomgang av nytt stoff måtte vike plassen for elevens stadige farevurdering.

Hvordan skal læreren møte dette? Det var aldri et tema på lærerskolen, og selv med 20 års praksis har læreren aldri måtte forholde seg til elever som kommer tilbake til skolen etter en kamp på liv og død. Men her har vi som psykologer i Oppfølgings- og PP-tjenesten en unik mulighet til å bidra med kompetanseheving i skolen, og slik forebygge at elever med traumeerfaringer faller ut fra skolen, får dårlige karakterer og utvikler mer omfattende psykiske lidelser.

Les hele artikkelen her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Anerkjennelsens psykologi (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Økt sosial verdsetting som følge av mobilisering og bruk av egne ressurser kan kompensere for mangel på anerkjennelse i tidlige nære relasjoner. Ill.foto: diane39, iStockphoto

Menneskers selvopplevelse og mentale helse påvirkes av tre ulike former for intersubjektiv anerkjennelse: anerkjennelse i nære relasjoner, rettslig anerkjennelse og sosial verdsetting.

Med utgangspunkt i en teoretisk beskrivelse av den intersubjektive anerkjennelsens mønstre retter vi i denne artikkelen oppmerksomheten mot anerkjennelsens betydning for vår mentale helse. Beskrivelsen skiller mellom anerkjennelse i nære relasjoner, rettslig anerkjennelse og sosial verdsetting. Vårt hovedfokus er de to siste anerkjennelsesformene, som trolig har stor klinisk betydning, men som i liten grad har vært direkte tematisert i klinisk psykiatrisk forskning.

Identitet er et begrep med mange ulike betydninger og bruksmåter (Jørgensen, 2010). Erikson definerte personlig identitet (sense of identity) som en opplevelse av å være den samme på tvers av tid og situasjoner, en følelse av kontinuitet knyttet til kroppsopplevelse, kroppsbilde og opplevelsen av erfaringer, minner, intensjoner og verdier som egne og unike (Erikson, 1968). Han beskrev videre hvordan den personlige identiteten dannes gjennom de mangfoldige interaksjonene mellom individets biologiske og psykologiske kjennetegn og det sosiale og kulturelle miljøet som omgir personen. Identitet er med andre ord ikke et stabilt fenomen på linje med genuine personlighetstrekk. Fordi mange personlige kjennetegn og sosiale og kulturelle kontekster forandres vesentlig gjennom en persons levetid, vil også identitetsopplevelsen stadig måtte konstrueres på nytt (Mead, 1934; Giddens, 1991). Selvopplevelsen formes altså av vår samhandling med andre. Vi opplever oss selv ved å observere andres reaksjoner på oss i det sosiale og kulturelle miljøet som omgir oss. I dette miljøet må det for det første være mulig å uttrykke de biologiske og psykologiske behovene vi har. For det andre må det være mulig å få de samme behovene bekreftet eller anerkjent.

Les mer her: Anerkjennelsens psykologi

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Developmental trauma disorder: En løsning på barnetraumatologifeltets problem? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Eksempler på erfaringer som kan være komplekst traumatiserende er eksponering for visse krigshendelser, familievold, seksuelt misbruk og grov omsorgssvikt. Ill.foto: Colonel, iStockphoto

Dersom den inkluderes i DSM-V, kan diagnosen developmental trauma disorder potensielt motvirke at volds- og overgrepsutsatte barn feildiagnostiseres og feilbehandles. Diagnosen er omstridt og møter motstand i den amerikanske psykiaterforeningen.

Traumefeltet har lenge vært opptatt av følgene av traumatiske enkelthendelser – i litteraturen ofte referert til som «single trauma» eller «type I trauma» (Briere, Kaltman & Green, 2008; Terr, 1991). Eksempler på slike traumatiske belastninger er dødsulykker, katastrofer, overfall og ran. Etter hvert har søkelyset i økende grad blitt rettet mot konsekvenser av gjentatte og vedvarende og traumatiske belastninger som skjer i mellommenneskelige relasjoner – også referert til som «type II trauma» eller «complex trauma» (Herman, 1992). Eksempler på erfaringer som kan være komplekst traumatiserende er eksponering for visse krigshendelser, familievold, seksuelt misbruk og grov omsorgssvikt. Et bidrag til dreiningen av fokus har vært befolkningsstudier som viser at komplekse traumatiske belastninger er vanligere enn antatt, og i sum kan antas å utgjøre en større trussel mot folkehelsen enn traumatiske enkelthendelser (Felitti et al., 1998).

Diagnosen posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD) har siden 1980 stått i sentrum av en betydelig andel av forskning og behandlingstenkning på traumefeltet (Ford & Courtois, 2009). Diagnosen ble etablert med henblikk på traumatiske enkelthendelser, og har vist seg som et mindre egnet mål på konsekvensene av mer komplekse stressbelastninger (ibid.). Dette har ledsaget en innsats på barnetraumatologifeltet for å utvikle og fornye det diagnostiske rammeverket.

Vi vil i det videre bruke «kompleks traumatisering» som samlebegrep for det å bli skadelidende på grunn av gjentatte eller vedvarende mellommenneskelige traumatiske belastninger. Miljøer i USA har vært førende når det gjelder forskning på og utvikling av begrepet kompleks traumatisering. Databasene til det landsomfattende kliniske nettverket National Child Traumatic Stress Network (NCTSN) viser forekomster på opp mot 50 % av seksuelle/fysiske overgrep, vold i hjemmet eller omsorgssvikt i risikopopulasjoner (van der Kolk & Pynoos, 2009). Studien Adverse childhood experiences (ACE) i San Diego kartla krenkende barndomserfaringer som blant andre fysiske og seksuelle overgrep, familievold, og fysisk og emosjonell omsorgssvikt i en normalpopulasjon. Også i deres utvalg på over 17 000 voksne hadde halvparten opplevd en eller flere belastninger av denne typen (Felitti et al., 1998).

I Norge viser NOVAs undersøkelse at 11 % av norske ungdommer i løpet av oppveksten har opplevd grove seksuelle overgrep, mens 8 % har opplevd grov vold fra en forelder (Mossige & Stefansen, 2007). Andre kartlegginger viser at minst 200 000 norske barn lever med rusmisbrukende foreldre, og at minst 15 000 lever med foreldre med alvorlig psykisk lidelse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2010). Når man i tillegg vet at mer enn 1500 barn hvert år overnatter på norske krisesentre (Norsk Krisesenterforbund, 2009), gir dette samlet sett et bilde av problemets omfang, også her i landet.

Les mer her: Developmental trauma disorder: En løsning på barnetraumatologifeltets problem?

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Bokanmeldelse: God veileder om tvangslidelser (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Sandra Bates & Anna Grønberg:
Om og om og om igjen.
Kunnskapsbasert behandling av pasienter med tvangslidelser. Veileder for behandlere.

Av T Gude

Forfatterne Bates og Grønberg har skrevet en god veileder for dem som ønsker å lære å behandle pasienter med tvangslidelser. Tilstanden er relativt hyppig forekommende i vår vestlige kultur (1 – 2 % av befolkningen). Av alle med psykiatriske diagnoser er det bare personer med schizofreni som har dårligere livskvalitet enn dem med tvangslidelser. Derfor er evidensbasert kunnskap om behandling av stor betydning.

Boken er basert på kognitiv atferdsterapi (KAT) og er inndelt i tre deler med henholdsvis teori, behandlingsbeskrivelser og forskningsbasert kunnskap. Først i 1980-årene dukket virksomme behandlingsformer opp etter at fagfeltet begynte å se utover den psykodynamiske forklaringsmodellen. Kognitive perspektiver ble lagt til grunn. Da kognitiv teori og terapi ble lansert av Aaron Bech (f. 1921), var målgruppen pasienter med depressive tilstander, men målgruppen ble etter hvert utvidet til flere typer psykiske lidelser, også tvangslidelser. Innen kognitiv terapi er ikke det å finne årsaken til lidelsen det viktigste, og for tvangslidelser er det ikke nødvendig å se at utløsende årsaker er de samme som opprettholdende faktorer.

Det gjennomgående temaet er bruken av eksponeringsterapi med responsprevensjon (ERP): eksponering i situasjoner som utløser tvangssymptomer, og responsprevensjon som innebærer å avstå fra innlært atferd, spesielt repeterte forsikringer som ledd i å unngå psykisk ubehag. Eksponering gir pasienten mulighet til å trene på å la være å benytte seg av den innlærte repetisjonstvangen, for på den måten å bryte den automatiske koblingen mellom den utløsende situasjonen og atferdsritualene.

I kartleggingen av lidelsens omfang i begynnelsen av en behandling skiller man mellom både «usynlige» symptomer, i form av tvangstanker, og «synlige», i form av tvangshandlinger, ofte som ritualer. Videre gjør man en grundig funksjonsanalyse for å finne mønsteret i pasientens måter å opptre på.

Det er flere gode kliniske eksempler som belyser både de innledende utredningene og gjennomføringen av behandlingen. Redigeringen virker ikke helt hensiktsmessig. Jeg savner blant annet en grundig beskrivelse tidligere i boken av kjernen i kognitiv atferdsterapi, eksponeringsterapi med responsprevensjon, som først presenteres i kapittel 7, mens begrepet da har vært omtalt gjentatte ganger i tidligere kapitler.

Les hele anmeldelsen her

0

Den syke normaliteten – beskrivelser av psykiske lidelser i det offentlige rom (Sykepleien.no)

– Menneskets normalitet blir i første rekke bestemt av «den andre», skriver førstelektor Anders Johan W. Andersen i sin analyse av informasjonsmateriell fra Rådet for psykisk helse. Ill.foto: 1001nights, iStockphoto

Hvordan blir psykiske lidelser beskrevet i norske informasjonskampanjer?

Ifølge verdens helseorganisasjon er sviktende psykisk helse en økende utfordring for folkehelsen i de vestlige land (WHO, 2008). Organisasjonen anser helseopplysning og antistigmakampanjer som en svært viktig del av arbeidet med å redusere diskriminering og øke bruken av psykisk helsetjenester (WHO, 2001, s. xii). Informasjonsspredning er følgelig også viktig for norske myndigheter for å alminneliggjøre og øke kunnskapen i befolkningen om psykiske lidelser (St.prp. 63, 1997-98, s. 11).

I behandlingsapparatet har det de siste 30 årene utviklet seg en psykoedukativ behandlingstradisjon der nettopp informasjon og kunnskapsdeling er et viktig ankerfeste. Pasienter og pårørende undervises om psykiske lidelser og hvordan de kan leve med sine psykiske handikap. Samtidig varierer de faglige forståelsene i feltet (Wakefield, 1992; Colombo et al., 2003), det er kulturelle forskjeller i omfang og forklaringsmodeller (Waxler, 1979; Wilkinson & Pickett, 2009) og i et historisk perspektiv kan også psykiske lidelser være forbigående og tidstypiske fenomener (Conrad & Schneider, 1992; Hacking, 1998). Historien viser med tydelighet at det som fremstår som ubestridte sannheter i psykisk helsefeltet på et tidspunkt blir vranglære noen år etterpå (Ware et al., 2007). Det kan derfor være interessant å utforske nærmere hvordan psykiske lidelser beskrives i norske informasjonskampanjer og hvilke virkninger en slik kunnskap kan få både for de personene som omtales og for samfunnets forståelser av normalitet og identitet.

Denne artikkelen tar utgangspunkt i en studie som hadde til hensikt å gjøre nettopp dette, og byr på et gjensyn med en studie gjennomført rundt årtusenskiftet (Andersen, 2001). Det er en undersøkelse av informasjonsmateriell fra Rådet for psykisk helse. Totalt ni temahefter inngikk i undersøkelsen, og disse ble utarbeidet i perioden 1995 til 2000. Det er med andre ord et noe foreldet utvalg. Det er derfor viktig for meg å understreke at undersøkelsen ikke har gyldighet for Rådets informasjonsprofil anno2012, og primært løftes fram igjen for å diskutere en tenkning omkring psykiske lidelser som etter mitt skjønn fremdeles har stor aktualitet. Temaheftene analyseres ved hjelp av diskursanalyse der både eksisterende og mulig variasjon i det empiriske materialet brukes som analytisk brekkstang for å synliggjøre og diskutere forholdet mellom kunnskap og makt (Andersen, 2001; Andersen, 2011).

Les hele artikkelen her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

Gjenreiser antidepressivas rolle ved mild og moderat depresjon (Utvalgt forskning)

En ny, amerikansk studie avkrefter resultatene fra tidligere forskning om effekten av antidepressiva. Ill.foto: art-4-art, iStockphoto

I motsetning til hva tidligere forskning har antydet, er antidepressiva effektivt ved depressiv lidelse i alle aldersgrupper, og ikke bare ved alvorlig depresjon, fastslår en ny og omfattende amerikansk studie.

Resultatene fra den nye studien, er ifølge forfatterne den første analysen i sitt slag som benytter komplette, longitudinelle data på individnivå, fra et stort antall publiserte og upubliserte studier. Resultatene understøtter ikke tidligere antakelser om at antidepressiva bare har effekt ved alvorlig depresjon. Analysen viser at legemidlene fluoksetin og venlafaksin har effekt ved depresjon, og da noe mer hos unge mennesker og voksne, sammenlignet med den eldre delen av befolkningen.

Forfatterne foretok en re-analyse av alle tilgjengelige data om forsøk på behandling av depresjon på individ-nivå i løpet av de seks første ukene med behandling ved depressiv lidelse. Analysen omfattet 20 studier på fluoksetin og 21 studier på venlafaksin. Tilsammen deltok over 9000 personer i alle aldersgrupper.

Forskerne fant blant annet at:

  • Alle pasienter i alle aldre og i alle medikament-grupper opplevde signifikant større forbedring sammenlignet med placebo-grupper
  • Differansen mellom medikament- og kontrollgruppe var størst hos voksne som mottok fluoksetin
  • Det var minst forskjell mellom medikament- og kontrollgruppe hos eldre pasienter

Forfatterne konkluderte med at antidepressivene fluoksetin og venlafaksin har effekt ved depressiv lidelse hos pasienter i alle aldersgrupper, og ikke bare ved alvorlige depresjoner.

Studien er plukket ut av McMaster-universitetet i Canada som en særlig relevant og pålitelig forskningsartikkel innen psykisk helse-feltet.

Les sammendrag av studien her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

0

MINI, GAF og HONOS fritt tilgjengelig

Noen tester kan brukes til å måle flere symptomer. Ill.foto: Jirsak, iStockphoto

Helsebiblioteket har samlet fritt tilgjengelige tester og skåringsverktøy som MINI, GAF og HONOS. Du finner lenkene til testene under. Testene er oversatt til norsk.

Hukommelsen er ikke feilfri hos noen. Ved å bruke et strukturert eller semistrukturert intervju sikrer du at du har husket å spørre om og vurdert det som er viktig i henhold til en sjekkliste. Selv skåringsverktøyene som omhandler mange problemer tar ikke nødvendigvis lang tid å fylle ut.

Eksempler på brede og sentrale tester er: M.I.N.I., M.I.N.I. Plus, GAF, Skåringsmanual for GAF og HONOS.

M.I.N.I. (Mini Internasjonalt Nevropsykiatrisk Intervju)  er et screening-instrument for å utrede psykiske lidelser  med i alt 16 moduler, inkludert suicidalitet, utviklet innen rammen av diagnosesystemet DSM-IV.  Siste versjon er MINI 6.0.0, og i denne har man tatt ut dystymi og melankoli.

MINI Plus er en utvidet utgave av MINI versjon 5.0.0. M.I.N.I. Plus omfatter flere psykiske lidelser. Den består av i alt 26 moduler. I M.I.N.I. Plus er også rusmisbruk med. M.I.N.I. Plus kan brukes i kombinasjon med moduler i M.I.N.I. når en mer omfattende diagnostikk trengs.

GAF (Global Assessment of Functioning) brukes for angivelse av en persons generelle funksjonsnivå. Det tas hensyn til psykologisk, sosial og yrkesmessig fungering. GAF fylles ut av intervjueren/terapeuten. Både skåringsverktøy og skåringsmanual er lagt ut på Dagbehandlingsnettverkets nettsider.

HoNOS (Health of the Nation Outcome Scale) er det mest brukte utfallsmålet brukt i psykisk helsetjeneste i England. Verktøyet tar også kort for seg generelle helseproblemer og boligforhold. Skåringsinstruksen fins i selve verktøyet.

Vet du om tester som er gratis tilgjengelige på norsk, og som vi mangler, send oss gjerne en e-post.

Det foregår for tiden et forskningsprosjekt for å vurdere måleegenskapene til psykologiske tester. Det er mange tester som skal vurderes, men M.I.N.I. og M.I.N.I. Plus er ferdig vurdert.

Aktuelle lenker:

Deler av denne artikkelen er tidligere publisert i PsykNytt 28.03.2011

0

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑