
Nasjonale retningslinjer for selvmordforebygging ble utgitt av Sosial- og helsedirektoratet i 2008. Forfatterne av denne artikkelen var henholdsvis faglig sekretær og leder for arbeidsgruppa og skrev utkastet til retningslinjene. Vi har begge senere vært aktive i implementeringsarbeidet nasjonalt og lokalt. Basert på dette, og på en spørreundersøkelse til alle helseforetakene i Helse Sør-Øst, drøfter vi erfaringer med retningslinjene og videre utfordringer på dette området.
Hovedmålsetningen med retningslinjene var følgende (Sosial- og helsedirektoratet 2008, s. 8):
– Bedre helsetjenesten for pasienter med selvmordsproblematikk ved å bidra til at det gis et standardisert og kvalitetssikret behandlingstilbud innen psykisk helsevern i hele landet
– Bidra til å redusere antall selvmord og alvorlige selvmordsforsøk blant pasienter i psykisk helsevern ved å sikre et forsvarlig tilbud til denne gruppen
– Styrke tilbudet om god oppfølging og ivaretakelse av pårørende til pasienter med selvmordsproblematikk og etterlatte etter selvmord
– Gjøre helsepersonell som har kontakt med selvmordstruede personer mer kompetente, effektive og trygge i å håndtere selvmordsrisiko
Oppsiktsvekkende nok er det i norsk forvaltning, blant Helseforetakene eller andre steder, i liten grad tilgjengelige data som kan brukes for å evaluere, eller i det minste belyse, effekten av retningslinjene. Omfattende forskning viser til en voldsomt økt risiko for selvmord blant pasienter i psykisk helsevern (Walby 2008, Qin & Nordentoft 2005). Tall fra Helsetilsynets meldesystem viser at antall meldinger som gjelder dødsfall på grunn av selvmord økte fra 76 i 2008 til 132 i 2011 (Helsetilsynet 2012). Det er samtidig kjent at det norske meldesystemet ikke fungerer tilfredsstillende (Rønneberg & Walby 2008) bl.a. på grunn av manglende rapportering og usystematisk datainnsamling.
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.






