Vi vil i denne artikkelen presentere effekt, farmakokinetikk og klinisk bruk av antipsykotiske depotinjeksjoner. Grunnlaget for artikkelen er et litteratursøk i PubMed og et skjønnsmessig utvalg av artikler basert på forfatternes erfaring innen psykiatri og farmakologi.
Etterlevelse er et stort problem ved bruk av antipsykotiske legemidler. Derfor ble det i 1960-årene utviklet depotinjeksjoner. Ved å redusere vannløseligheten betydelig har man oppnådd at virkestoffet diffunderer langsomt ut fra innstikksstedet, dermed er terapeutisk serumkonsentrasjon sikret igjennom hele perioden. Nyere studier viser at slik behandling kan gi redusert risiko for sykehusinnleggelser og tilbakefall av psykoser, sammenliknet med bruk av tabletter.
Antipsykotiske legemidler er effektive i behandling av schizofreni, og en rekke studier har vist at slike midler både bedrer symptomene og hindrer tilbakefall. Bruk av antipsykotika kan imidlertid medføre plagsomme bivirkninger, noe som bidrar til sviktende legemiddeletterlevelse (complicance) – omtrent én av to pasienter med schizofreni tar ikke tablettene som foreskrevet. Allerede etter ti dagers manglende bruk av antipsykotika øker faren for sykehusinnleggelse med 50 – 80 %.
For å løse dette problemet innførte man i 1960-årene depotinjeksjoner. Intramuskulære injeksjoner settes hver 2. – 4. uke, og pasienten er sikret terapeutisk vevskonsentrasjon i hele perioden.
Les mer: Bruk av antipsykotiske depotinjeksjoner
Disclaimer: Fotografiene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
