Å unngå unødvendig ventetid er ett av målene med pakkeforløp. Ill.foto: Colorbox
Tre pakkeforløp for psykisk helse og rus er allerede tatt i bruk i tjenesten. Fra 15. februar gjelder tre nye pakkeforløp.
De nye forløpene er:
Spiseforstyrrelser hos barn og unge
Mistanke om psykoseutvikling og psykoselidelser for barn, unge og voksne
Utredning og behandling av tvangslidelse (OCD)
Rask oppstart av helsehjelp er spesielt viktig når det gjelder barn og unge med alvorlig spiseforstyrrelser og for pasienter med mistanke om psykoseutvikling eller psykoselidelse. Pakkeforløpene skal gi raskere oppstart av helsehjelp enn det prioriteringsveilederne for spesialisthelsetjenesten legger til grunn.
Målene med Pakkeforløp for psykisk helse og rus er:
Økt brukermedvirkning og brukertilfredshet
Sammenhengende og koordinerte pasientforløp
Unngå faglig ubegrunnet ventetid for utredning, behandling og oppfølging
Likeverdig tilbud til pasienter og pårørende uavhengig av hvor i landet de bor
Bedre ivaretakelse av somatisk helse og gode levevaner
Psykisk helse, rusmiddelproblemer og somatisk helse henger sammen og bør behandles under ett. Somatisk helse og tilrettelegging for gode levevaner er derfor inkludert i forløpene. Behandlingsplan Alle pasienter skal ha en behandlingsplan som utvikles sammen med pasienten og/eller foreldre, eventuelt pårørende. Dette vil gi en mer målrettet behandling som er tilpasset behovene til den enkelte pasient. Innhold i henvisning En god henvisning, i tråd med anbefalingene i pakkeforløpet, gir bedre grunnlag for vurdering av henvisningen og kan gi flere rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Dersom pasienten får avslag på henvisning, skal spesialisthelsetjenesten i tilbakemeldingen gi sin vurdering av pasientens behov for videre tiltak. I det enkelte pakkeforløpet og i NEL finnes en oversikt over hva som bør være med i en henvisning, hvilken kartlegging som bør gjennomføres og forventninger til dialog med pasient og pårørende. Henvisning foregår på vanlig måte. Det er nå gjort noen oppdateringer på de generelle pakkeforløpene. Du finner ferdigstilte pakkeforløp for psykisk helse og rus på Helsedirektoratets nettsider.
Flere av pakkeforløpene handler om barn. Ill.foto: Colourbox.
Fire pakkeforløp for psykisk helse-feltet trådte i kraft 1.1.2019. I tillegg er det utviklet nye forløp som skal tre i kraft 15. februar.
Pakkeforløp skal gi bedre forutsigbarhet og trygghet for pasienter og pårørende. De omfatter utredning, behandling, oppfølging og eventuell behandling av tilbakefall. Det finnes en overordnet plan for pakkeforløp innen psykisk helse og rus for perioden 2018-2020.
De pakkeforløpene som trådte i kraft 1. januar, er:
Familieterapi kan hjelpe mer enn andre tiltak, hevder noen forfattere. Ill.foto: Colourbox.
Cochrane Library har oppdatert sin systematiske oversikt om familietiltak ved anorexia nervosa, sammenliknet med andre tiltak.
Familieterapi-tilnærminger omfatter flere metoder avledet fra flere forskjellige teorier som involverer familien i behandling. Denne oversikten undersøkte om familieterapi-tilnærminger reduserer forekomsten av anorexia nervosa eller assosierte symptomer, sammenliknet med andre behandlinger.
Forskerne søkte i flere databaser etter randomiserte, kontrollerte studier gjennomført fram til april 2018. De søkte i referanselistene i alle inkluderte studier og i relevante systematiske oversikter. De inkluderte kun studier gjennomført fram til april 2016. Deltakerne i studiene kunne være i alle aldersgrupper.
Funn
25 studier ble inkludert i analysen. 13 av disse var også med i den forrige Cochrane-oversikten fra 2010, mens 12 er nye. 16 av studiene handlet om tenåringer. Familietiltak viste noe større effekt enn andre tiltak med hensyn til tilfriskning, men dette funnet er bare basert på to små studier, som begge hadde en høy risiko for bias (skjevhet).
Konklusjon
Det er begrenset dokumentasjon for at familieterapi-tilnærminger er effektivt, sammenliknet med andre behandlinger. Dokumentasjonen er av lav kvalitet. Det er utilstrekkelig dokumentasjon til å avgjøre om en type av familieterapi er mer effektiv enn en annen. Feltet ville hatt fordel av flere store, godt gjennomførte studier.
Bulimi-pasienter vil ofte kompensere for overspising ved å kaste opp. Ill.foto: Colourbox.
Oppslagsverket BMJ Best Practice har nylig oppdatert sin artikkel om bulimi. Bulimi er en spiseforstyrrelse, karakterisert ved alvorlig bekymring om vekt og kroppsfasong. Lidelsen inkluderer gjentatte episoder av overspising med kompenserende tiltak som selvutløst oppkast for å unngå vektøkning.
Mens anoreksi-pasienter gjerne kan oppdages ved at de er svært undervektige, vil bulimi-pasienter vanligvis ha normal kroppsvekt. Bulimipasienter vil imidlertid ofte ha dårlige tenner fordi tennene ofte utsettes for magesyre ved hyppig oppkast. Mange vil også ha dårlig selvtillit og depressive tanker.
BMJ er et omfattende engelskspråklig oppslagsverk som Helsebiblioteket har kjøpt fri for alle med norsk IP-adresse. Du behøver ikke logge inn for å lese BMJ Best Practice. Det er lett å finne fram i Best Practice, da alle sykdommer er beskrevet med den samme kapittelinndelingen.
Relevante søkeord: spiseforstyrrelser, bulimi, bulimia nervosa, oppslagsverk, BMJ Best Practice
Flere legemidler for vektreduksjon har blitt trukket fra markedet. Ill.foto: Colourbox.
RELIS har nylig omtalt tidsskriftet Prescrire sin 2018-liste over legemidler som har en negativ skade-nytte-balanse. Et av eksemplene som nevnes, er legemidler til vektreduksjon.
I denne artikkelen ønsker vi å utdype informasjonen vedrørende de legemidler til vektreduksjon som finnes på det norske markedet, samt kommentere bruk av kosttilskudd for vektreduksjon.
Bruk av legemidler til vektreduksjon i Norge
I Norge er det per i dag markedsført to legemidler i ATC-gruppen Midler mot fedme: orlistat (Xenical), som virker perifert, og et nytt kombinasjonspreparat med bupropion og naltrekson (Mysimba), som er sentraltvirkende. Sibutramin (Reductil) og rimonabant (Acomplia) har tidligere vært registrert i denne gruppen. Begge disse ble trukket fra markedet på grunn av negativ skade-nytte-balanse. Indikasjonen for bruk er lik for både orlistat og bupropion/naltrekson: Som tillegg til kalorifattig diett og økt fysisk aktivitet for vektreduksjon hos voksne med innledende kroppsmasseindeks (BMI/KMI) på ≥30 kg/m2 eller på ≥27 kg/m2, samt én eller flere vektrelaterte risikofaktorer. Behandlingen bør seponeres etter 12 uker (orlistat) eller 16 uker (bupropion/naltrekson) hvis pasienten ikke har mistet minst 5% av innledende kroppsvekt. Data fra reseptregisteret viser at det i 2017 var 263 brukere av bupropion/naltrekson, og dette var første året at dette preparatet var i bruk. For orlistat var det 6014 brukere i 2017. Trenden for orlistat er at bruken går ned, og i fjor var det kun ca 1/3 av antallet brukere sammenlignet med i starten av 2000-tallet .
I Trøndelag vil en gi pilotbehandling til pasienter med overspisningslidelser, som er sterkt forbundet med fedme. Ill.foto: Colourbox.
Til vinteren vil Helse Nord-Trøndelag og St. Olavs Hospital starte opp et nytt pilotprosjekt for fedmepasienter. Trine Tetlie Eik-Nes er initiativtaker.
I det nye pilotprosjektet vil psykisk helse integreres i den tradisjonelle fedmebehandlingen. Prosjektet er kalt the MHOBY study, som står for Mental Health & Obesity.
– Dette er et bredt nasjonalt og internasjonalt samarbeid mellom somatikk og psykiatri, sier forsker Trine Tetlie Eik-Nes ved Klinikk for psykisk helse og avhengighet i Helse Nord-Trøndelag.
Bedre tilbud
Sammen med overlege Bård Kulseng ved Fedmepoliklinikken på St. Olav har hun jobbet for et bedre og mer integrert tilbud for pasienter med sykelig overvekt og psykiske lidelser i Helse Midt-Norge. Hun ville undersøke muligheten for å tilby et behandlingstilbud til pasienter med overspisningslidelser, en type spiseforstyrrelse som er sterkt forbundet med fedme.
Ideer om «sunn» spising kan låse folk fast i uheldige tanker og vaner. Ill.foto: Colourbox.
Hvorfor ser noe så paradoksalt som overdreven sunnhet ut til å bli et problem for stadig flere menn og kvinner i Vesten i dag?
Av Liv Lohne-Knudsen og Ole Jacob Madsen
Den amerikanske legen Steven Bratman (1997) mener at enkelte individer i den vestlige befolkningen er blitt så ekstreme i sin sunnhetssøkende atferd at det må betraktes som en spiseforstyrrelse han har kalt orthorexia nervosa (ortoreksi). Å være opptatt av å spise sunt er hovedsakelig helsefremmende for majoriteten av befolkningen, likevel vil matrestriksjonene for noen fylle en så stor del av livet deres at det påvirker det psykiske og sosiale livet i negativ retning (Vrabel & Reistad, 2013).
I de mest alvorlige tilfellene vil feilernæring og sykelig lav kroppsvekt også melde seg som følgeskader. Zamora, Bonaechea, Sáncez og Rial (2005) beskriver eksempelvis en 28-årig kvinne med symptomer på feilernæring og lav kroppsvekt. Kvinnen hadde isolert seg fra venner og familie og førte et kosthold utelukkende basert på ukokte grønnsaker. Hun oppga selv at hun ikke hadde ønske om å bli tynn, og ble vurdert til å ha normal persepsjon av eget kroppsbilde. Likevel hadde hun en klar formening om at ulike typer mat produserte toksiner som skulle unngås, noe som resulterte i klinisk feilernæring.
Ortoreksi blir særlig grunnet holdningen til kroppen hevdet å være vesensforskjellig fra de offisielle spiseforstyrrelsene, anoreksi og bulimi, der frykt for vektøkning er et vesentlig kriterium (Mathieu, 2005). Den er sågar blitt kalt «den fjerde spiseforstyrrelsen» (Vrabel & Reistad, 2013). Ortoreksi er likevel ikke å regne for en egen diagnose verken i ICD-10 eller DSM-5. Det pågår imidlertid en diskusjon om ortoreksi fortjener status som en diagnose eller simpelthen er hauset opp av media, kostholdsbloggere og fagpersoner som Bratman. Siden ortoreksi ser ut til å være forbundet med dominerende idealer i den vestlige samtidskulturen og tilstandens vitenskapelige status er omstridt, gjør ortoreksi seg velegnet til å bli vurdert som en kandidat til en kultursykdom og kulturdiagnose.
Såkalte culture-bound syndromes (CBS), lokale, folkloristiske diagnostiske sykdomskategorier begrenset til spesifikke samfunn eller kulturer, ble først anerkjent i DSM-systemet i og med fjerdeutgaven som kom i 1994 (Marecek, 2014). Fenomenet har riktig nok vært kjent lenge før det, gjennom sosialantropologiske observasjoner av fjerne sykdommer og historisk gransking av vestlige samfunn. Den kanadiske psykologen Vincenzo Di Nicola (1990a, 1990b) har sågar systematisk gjennomgått forbindelsen mellom den vestlige kulturen og anorexia nervosa og konkludert med at anoreksi må betegnes som et kultur-reaktiv syndrom – kroppslige reaksjoner på en flyktig samtid. Der anorektikeren er opptatt av kvantiteten av mat, fikseres ortorektikeren rundt kvaliteten.
Begrepet kultursykdom blir av den nylig avdøde svenske idéhistorikeren Karin Johannisson (2008, s. 3129) definert som «foranderlige sykdomsbilder, som ser ut til å dukke opp i tider med raske samfunnsendringer og verdiforskyvninger» [vår oversettelse]. Videre angir Johannisson (2008) følgende kjernekarakteristikker: Kultursykdommer oppfattes som sykdom i et bestemt tidsrom i samspill med kulturen, henter de fleste av symptomene fra et felles kulturelt reservoar, og forsvinner når tilstanden ikke lenger betraktes som en sykdom, eller hvis symptombildet tas opp i andre eller nyere diagnoser. Johannisson understreker at man med begrepet kultursykdom ikke tar stilling til om en tilstand kan påvises gjennom biomedisinske markører eller ikke, men heller fokuserer på sprednings- og internaliseringsmekanismer, det vil si hvorfor et bestemt sykdomsbilde slår igjennom, legitimeres og legemliggjøres innenfor horisonten av en tidsepoke. Vitenskapsfilosofen Ian Hacking (1995, 1998) beskriver hvordan en forbigående mental lidelse kan oppstå og spre seg, dersom bestemte mulighetsbetingelser (vektorer) er til stede og skaper en økologisk nisje. Hacking (1998, s. 13) definerer en slik nisje, der mentale lidelser kan opptre som: [N]ot just social, not just medical, not just coming from the patient, not just from the doctors, but from the concatenation of an extraordinary large number of diverse types of elements which for a moment provide stable home for certain types of manifestations of illness.
Et sentralt spørsmål vi vil undersøke, er (1) hvorvidt ortoreksi kan betraktes som en kulturdiagnose for vår egen samtid. Deretter anvender vi Hackings begrep om økologiske nisjer og fire prinsipielle vektorer, og spør (2) om ortoreksi kan kategoriseres som en sykdom og fortjener status som en psykiatrisk diagnose.
CFT ble utviklet for pasienter som ikke responderte på andre psykoterapier. Ill.foto: Colourbox.
Pasienter med spiseforstyrrelser kjenner ofte på skam og selvkritikk, og mange har problemer med følelsesregulering. Medfølelsesfokusert terapi tilpasset spiseforstyrrelser (CFT-E) er en ny og lovende behandlingsform for nettopp disse problemstillingene.
Av Malin Elisabeth Olofsson, KariAnne R. Vrabel
MEDFØLELSESFOKUSERT TERAPI (eng. Compassion-focused therapy; CFT) er en integrativ, transdiagnostisk behandlingsmodell med utgangspunkt i blant annet evolusjonsteori, nevrovitenskap og tilknytningsteori. Sentralt i modellen er utvikling av en medfølende holdning overfor seg selv og andre, samt regulering av følelser (Gilbert, 2009). Det psykologiske begrepet «medfølelse» omfatter disse egenskapene eller holdningene: vishet, styrke, varme og aksept. Medfølelse er på samme tid en affekt, en tanke, en motivasjon og en handling. Begrepet kan oppsummeres som evnen til «å være oppmerksom på og motivert til å prøve å redusere lidelse samt øke velbehag» (Goetz, Keltner & Simon-Thomas, 2010, s.2).
CFT ble utviklet etter oppdagelsen av at noen pasienter, spesielt de med mye skam og selvkritikk, ikke responderte tilfredsstillende på intervensjoner, som for eksempel kognitiv restrukturering. De forsto logikken bak teknikkene, men klarte ikke å føle annerledes grunnet redusert tilgang på affektive systemer. Derfor retter CFT seg eksplisitt mot følelsesreguleringssystemet med formålet å minske skam og selvkritikk, og derigjennom redusere psykiatriske symptomer (Gilbert, 2009). CFT har blitt anvendt som tilnærming for en rekke psykologiske lidelser, inklusive schizofreni, depresjon, post-traumatisk stresslidelse (PTSD), angst og spiseforstyrrelser (Beaumont, Galpin, & Jenkins, 2012; Goss & Allan, 2010; Lucre & Corten, 2012). Foreløpige resultater viser bedre effekt enn ingen behandling og tilsvarende effekt som «treatment as usual» (Leaviss & Uttley, 2014). CFT er en relativt ny tilnærming, og forskningsresultatene er inntil videre begrenset. CFT er blitt tilpasset spiseforstyrrelser under forkortelsen CFT-E (Goss & Allan, 2010) og blir nå prøvd ut for inneliggende pasienter og evaluert via to forskningsprosjekter. Vi ønsker derfor å gi en kort innføring i CFT-E som et lovende behandlingsalternativ for spiseforstyrrelser, med forbehold om at mer forskning må til for å klargjøre modellens langsiktige effekt.
