Antidepressiver sent i svangerskapet kan påvirke barnet, mener forskere. Ill.foto: Colourbox
Det er økt risiko for at barnet får engstelig eller deprimert adferd i femårsalderen når mor bruker antidepressiva sent i svangerskapet.
En ny studie ser på om mors bruk av antidepressiva av typen SSRI i svangerskapet påvirker barnets atferdsmessige, sosiale og følelsesmessige utvikling. Studien er publisert i Child and Adolescent Psychiatry. Forskerne finner at bruk av SSRI i svangerskapet i de aller fleste tilfeller er helt trygt, og ikke medfører noen økt risiko for adferdsproblemer eller følelsesmessige og sosiale problemer når barnet er fem år.
Engstelige femåringer
Men de finner en assosiasjon mellom bruk av SSRI sent i svangerskapet og økt risiko for engstelig eller deprimert atferd når barnet er fem år.
– Vi ser ikke denne økte risikoen når mor bruker SSRI tidligere i graviditeten. Hos de som bruker SSRI etter uke 29 er det imidlertid en økt risiko- 8 av 100 barn som ble eksponert for SSRI sent i graviditeten har økt grad av engstelig eller deprimert atferd når de er fem år gamle, sier førsteforfatter Angela Lupattelli, PhD ved Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo.
Jo kortere forventet levetid, jo mer bør smertelindring prioriteres. Ill.foto: Colourbox.
Et stadig høyere antall pasienter i legemiddelassistert rehabilitering dør av somatiske sykdommer, inkludert kreftsykdom. I det palliative sykdomsforløpet er særlig smertebehandlingen utfordrende.
Av Olav Magnus Fredheim
Målet er todelt: å oppnå god smertelindring og å unngå iatrogen rus. Jo kortere forventet levetid pasienten har, desto høyere bør god smertelindring prioriteres, selv om det kan innebære iatrogen rus. Ved utgangen av 2015 var knapt 7 500 pasienter i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Av disse var 22 % fra 51 til 60 år og 3 % fra 61 år og oppover. Dødsstatistikken for pasienter i LAR-behandling for 2015 viste at 53 av 90 dødsfall var på grunn av somatisk sykdom, inkludert kreft. De resterende dødsfallene var overdoser, drap, selvmord og ulykker. Fordi alderen på LAR-pasienter er økende, vil antallet som dør av somatiske sykdommer, også øke. I den nasjonale retningslinjen for LAR-behandling gir man retningslinjer for behandlingen, men den inneholder ikke konkrete anbefalinger for behandling av kreftsmerter hos LAR-pasienter.
Unge menn som har prøvd å ta livet sitt, dør ofte av andre årsaker, men lever likevel mye kortere enn andre. Ill.foto: Colourbox.
Unge menn som har ett selvmordsforsøk bak seg har 18 år kortere forventet levetid enn den øvrige befolkningen. De dør som oftest av andre årsaker enn selvmord.
Av Mari Rian Hanger
Det viser en ny studie fra Karolinska Institutet og Umeå Universitet som publiseres i Acta Psychiatrica Scandinavia.
– Selvmord er selvsagt vanlig i denne utsatte pasientgruppen, men en fordypet analyse viser at overdødeligheten for en stor del kommer av ikke-psykiatriske sykdommer, sier Jussi Jokinen, psykiater og professor ved Umeå Universitet, til ki.se.
Lever 18 år kortere
Forskerne har fulgt over 185.000 personer som i perioden 1970-2010 ble lagt inn for selvmordsforsøk eller selvskading. Studien viser at 20-årige menn som har gjort ett selvmordsforsøk, har 18 år kortere forventet levetid enn den øvrige befolkningen. 20-årige kvinner med selvmordsforsøk har 11 år kortere levetid.
Utfordrende atferd avtar ofte ved åpnere omsorgsformer. Ill.foto: Colourbox
Reduksjon i bruk av tvang og makt overfor en person med utviklingshemning og autisme
Av Leif Hugo Stubrud, Lene Bredesen, Vegard Roaldkvam Larsen, Camilla Svennevik og Simen Wehler
Utviklingshemnings- og autismefeltet har lenge vært dominert av tilnærminger som vektlegger ferdigheter og atferd. Den økologiske modellen inkluderer brukerens omgivelser og retter seg mot å øke livskvaliteten. Lovgivningen åpner for bruk av tvang og makt overfor personer med utviklingshemning for å avgrense og hindre atferd som utfordrer omgivelsene. Dette innebærer at det kan brukes fysisk kraft og/eller påvirkning og regulering mot personens vilje.
Fagmiljøer har en lovfestet plikt til å tilrettelegge for minst mulig bruk av tvang og makt gjennom å finne andre løsninger (Helse- og omsorgstjenesteloven, 2011, kapittel 9). I en oversikt fra Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning (NAKU) (NAKU, 2017) vedrørende forskning om bruk av tvang og makt er det oppført 41 publikasjoner fra 1992 til 2016. De fleste omhandler juridiske, rettssikkerhetsmessige og forvaltningsmessige spørsmål. Under 10 omhandler mer direkte spørsmål om forekomst av utfordrende atferd og tilrettelegging for mindre tvang og makt gjennom intervensjoner og utvikling av andre løsninger. NAKU påpeker i oversikten at det er gjennomført lite forskning, og det er et betydelig behov for mer systematisk kunnskap om andre løsninger.
I denne studien skal vi følge en mann med utviklingshemning og autisme, med atferd som i stor grad utfordrer sine omgivelser. Vi vil vise hvordan intervensjonene overfor ham endret seg fra omfattende fysiske intervensjoner overfor atferden, til vektlegging av hjelp til regulering av emosjoner og opplevd subjektivt velvære.
Hos personer med utviklingshemning er omsorgsmotstand, selvskading og skade mot andre de hyppigst forekommende atferdsformene som fører til bruk av tvang. Dette kom fram i to undersøkelser fra Sør-Trøndelag og Østfold. Omtrent 70 % av personene i undersøkelsene hadde en eller flere psykiske lidelser (Nøttestad & Revis, 2006; Stubrud, 2015). Tvangstiltakene delte seg i to typer, fysisk makt og begrensninger, og forekom totalt sett i likt antall. Det ble imidlertid brukt mer fysisk makt overfor de med alvorlig og dyp utviklingshemning, og mer begrensninger overfor de med lett og moderat utviklingshemning (Stubrud, 2015). Blant mennesker med utviklingshemning og samtidig psykisk lidelse er forekomsten av atferd som utfordrer, på mellom 6 % og opp til 40 % (Buitelaar, 1993; Harris, 1992; Quershi & Alborz, 1992), viser internasjonale studier. I en norsk studie fant Myrbakk (2008) at 20 % av personer med utviklingshemning og samtidige psykiske lidelser hadde alvorlig utfordrende atferd. I denne studien skal vi følge en mann med utviklingshemning og autisme med atferd som i stor grad utfordrer sine omgivelser.
Alle former for psykiske lidelser kan forekomme hos personer med utviklingshemning (Cooper et al., 2007; Deb et al., 2001; Halvorsen et al., 2014; Smiley et al., 2007). Forholdet mellom utfordrende atferd og psykiske lidelser er sammensatt (Myrbakk & Tetzchner, 2008). I klinisk praksis må man forholde seg til begge størrelser (Nøttestad & Revis, 2006). Atferd som utfordrer, vil alltid påvirke og være påvirket av måten tjenestetilbudene er utformet på. Uoversiktlige personalgrupper, inkonsistente regler, ignorering av brukernes behov og for store krav om å utføre bestemte handlinger kan føre til at personer med utviklingshemning får større vansker med å kommunisere og forstå (Jacobsen, Bjerkan & Sørlie, 2009, Tetzchner, 2003, The British Psychological Society & The Royal College of Psychiatrists, 2015).
Studier av atferd som utfordrer, viser at forekomsten i institusjoner er betydelig høyere enn i åpne omsorgsformer. Dette gjelder også omsorgsmiljøer utenfor institusjoner som har de samme kjennetegnene som institusjoner. Slike kjennetegn er mangel på meningsfylte aktiviteter, liten sosial støtte, høy forekomst av fysiske intervensjoner eller tiltak, og lav omsorgsgrad (Carr et al., 2002). The British Psychological Society og The Royal College of Psychiatrists (2015) benevner denne typen av omgivelser utfordrende miljø («challenging environment»), mens omgivelser som bygger på det motsatte, kalles tilpasset miljø («capable environment»). Tilpassede miljøer er nær forbundet med positiv støtte, utviklingsorientering, ikke-fysiske intervensjoner eller tiltak og orientering mot livskvalitet.
E-læring og tradisjonelle metoder er omtrent like effektive. Ill.foto: Colourbox.
Cochrane Library har nylig publisert en systematisk oversikt som sammenlikner e-læring med tradisjonelle læringsmetoder for helsepersonell.
Bruk av e-læring, definert som ethvert pedagogisk tiltak formidlet elektronisk via Internett, har økt jevnt blant helsepersonell over hele verden. Flere studier har forsøkt å måle effektene av e-læring i medisinsk praksis, noe som ofte har vært forbundet med store positive effekter sammenliknet med ingen tiltak og med små positive effekter sammenlignet med tradisjonell læring (uten tilgang til e-læring). Resultatene er imidlertid ikke entydige.
Formål
Målet med denne systematiske oversikten var å vurdere effekten av e-læringsprogrammer kontra tradisjonell læring for helsepersonell for å forbedre pasientens utfall eller helsepersonells oppførsel, ferdigheter og kunnskaper.
Søkemetode og utvalgskriterier
Forskerne søkte i CENTRAL, MEDLINE, Embase, fem andre databaser og tre registre fram til juli 2016, uten begrensninger basert på språk eller status for publisering.
Forskerne inkluderte randomiserte studiene som vurderer effektiviteten av e-læring versus tradisjonell læring for helsepersonell. De ekskluderte forsøk med studenter og ikke-randomiserte studier.
Datainnsamling og analyse
Forskerne inkluderte 16 randomiserte studier med 5679 lisensierte helsepersonell (4759 blandede helsepersonell, 587 sykepleiere, 300 leger og 33 barnepleiere).
Funn
Sammenliknet med tradisjonell læring ved 12 måneders oppfølging, antyder dokumentasjonen med lav grad av sikkerhet at e-læring kan gi liten eller ingen forskjell i pasientutfall. På grunn av mangel på studier og data kunne forskerne ikke undersøke forskjeller i effekter over ulike undergrupper. På grunn av dårlig rapportering kunne de ikke samle tilstrekkelig informasjon til å fullføre en meningsfylt vurdering av risiko for bias (skjevhet) for de fleste kvalitetskriteriene. Forskerne vurderte risikoen for bias som uklar for de fleste studier, men de klassifiserte den største studien som å være i lav risiko for bias. Manglende data representerte en potensiell kilde til bias i flere studier.
Forfatternes konklusjoner
I sammenlikning med tradisjonell læring kan e-læring gi liten eller ingen forskjell i pasientresultater eller helsepersonells oppførsel, ferdigheter eller kunnskaper. Selv om e-læring kan være mer vellykket enn tradisjonell læring i bestemte medisinske utdanningsinnstillinger, kan generelle påstander om det som iboende mer effektivt enn tradisjonell læring være misvisende.
Psykisk helsehjelp må gis med hjemmel i Psykisk helsevernloven. Ill.foto: aluxum, iStockphoto
Tvungen helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse har hjemmel i ulike lover. Vi har samlet noen av de mest sentrale kunnskapsressursene.
Tvang ved demens er et av mange eksempler på krevende avgjørelser helsepersonell møter når pasienter mangler samtykkekompetanse. Da Fylkesmannen i Møre og Romsdal opphevet et vedtak om tvungen psykisk helsehjelp til en person med demens, var begrunnelsen at helsehjelpen lå utenfor virkeområdet til Pasient- og brukerrettighetsloven. Bestemmelsene i Pasient- og brukerrettighetslovens paragraf 4A gjelder somatisk helsehjelp til personer med demens, utviklingshemning og fysiske og psykiske lidelser.
Tvungen helsehjelp kan gis til personer uten samtykkekompetanse, med hjemmel i Pasient- og brukerrettighetsloven, men tvangsbehandling for psykiske lidelser må gis med hjemmel i Psykisk helsevernloven. I forarbeidene til Pasient- og brukerrettighetsloven går det tydelig fram at lovgiver ønsket å unngå et dobbelt sett med tvangsregler for undersøkelse og behandling av psykiske lidelser.
Hvis du ønsker å sette deg grundigere inn i pasientrettigheter og samtykkekompetanse, har Helsedirektoratet fyldige sider om temaet. Helsebiblioteket har også omfattende dekning av pasient- og brukerrettigheter.
Fagfolk er svært uenige om diagnoser og rett til behandling. Ill.foto: Colourbox.
Forsker Per Arne Holman har undersøkt om fagfolk er enige om hvorvidt pasienter i psykisk helsevern har rett på behandling i spesialisthelsetjenesten.
Av Anne Grete Storvik
I kun fire av 23 tilfeller var psykologene helt enige om at pasientene skulle få rett til behandling. Dette viser en gjennomgang av 23 henvisinger til poliklinikker ved distriktspsykiatriske sentre (DPS) som Lovisenberg sykehus under ledelse av forsker Per Arne Holman har gjort.
Stort sprik
De 23 – anonyme – henvisningene ble sendt til 19 poliklinikker i åtte helseforetak, for å se hvordan de vurderte dem. 26 ulike behandlere deltok i undersøkelsen. Henvisningene ble vurdert svært forskjellig av de ulike klinikkene, og også innad i klinikkene, av ulike legene og psykologene.
I kun fire tilfeller kom klinikkene til samme konklusjon: At pasienten skulle gis rett til behandling. I tolv tilfeller var 75 prosent av spesialistene ganske enige. I de 11 øvrige tilfellene var spriket stort. I åtte tilfeller var konklusjonene fra dem som vurderte henvisningene, nærmest delt på midten, og mellom 42 prosent og 62 prosent av pasientene fikk innvilget rett til behandling.
Det er uklart om lagidrett fører til god psykisk helse eller om god psykisk helse fører til deltaking i lagidrett. Ill.foto: Colourbox.
Idrettsungdomar har færre psykiske problem enn andre ungdomar. Dei som konkurrerer i lagidrett har færrast, viser ny studie.
Ei forskargruppe frå Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Folkehelseinstituttet har studert samanhengen mellom den psykiske helsa til ungdom og deltaking i idrett. Studien er basert på ei spørreundersøking av 20 000 ungdomar i alderen 13 til 22 år. Gruppa sin konklusjon er at ungdomane som dreiv med konkurranseidrett (43 prosent av dei undersøkte) rapporterte om færre psykiske problem enn ungdom som dreiv med idrett utan konkurransar, eller ungdom som ikkje dreiv med idrett. Analysane til forskarane viste at nær 15 prosent av ungdomane som dreiv med konkurranseidrett hadde symptom på psykiske problem. Blant ungdom som dreiv med idrett, men som ikkje konkurrerte, hadde nær 19 prosent slike symptom. Blant ungdom som ikkje dreiv med idrett, var andelen 27 prosent.
– Tidlegare forsking har vist at fysisk aktivitet er bra for den psykiske helsa til ungdom. Også i studien vår fann vi ein samanheng mellom fysisk aktivitet og den psykiske helsa til norske ungdomar. Likevel kan vi ikkje konkludere med at det er den fysiske aktiviteten som har ført til betre psykiske helse, seier forskar Jocelyne Clench-Aas ved Folkehelseinstituttet. Ho fortel at det til dømes kan tenkjast at det i staden er god psykisk helse som gjer det meir sannsynleg at ein deltek i sportsaktivitetar. Dersom det er slik, kan det hende at ungdom med psykiske problem ikkje har motet, styrken eller evna til å verte med i konkurranseidrett. Difor meiner Aas det trengst ytterlegare forsking før ein heilt sikkert veit om det å delta i idrettsaktivitetar fører til betre psykisk helse.
