Vi lyver alle sammen, menn visstnok oftere enn kvinner. Ill.foto: Colourbox.
Ingen snakker sant i terapi.
Av Øystein Førre
Henvisningen fra barnevernet beskrev en ung mann med en vanskelig oppvekst, som nå var kommet ut av et rusmisbruk. Han ønsket hjelp til å bearbeide vonde erfaringer og komme i gang med livet sitt. Han var en sjarmerende, litt urolig type, som møtte presist til timene. Ordene kom fort. Han fortalte om de voksne som sviktet, og veien inn i rusen, kriminaliteten, brutaliteten, traumene og til slutt kampen for å komme seg ut igjen. Samtalen var oppriktig og nær.
Etter som timene gikk, skjedde det mange positive forandringer; han sov roligere, hadde færre mareritt, og forholdet til de rundt ham ble bedre. Han beskrev hvordan han flyttet sammen med kjæresten og fikk seg en fast jobb, som han mestret. Han så optimistisk på fremtiden sin. Det gikk så bra at vi bestemte oss for å avslutte behandlingen.
I den siste timen vår dukket han imidlertid ikke opp, så jeg ringte ham. En ung kvinne tok telefonen. Nei, han var ikke der. Det var lenge siden de hadde bodd sammen. Så vidt hun visste, bodde han hos ulike venner, siden han var uten jobb og inntekt. Men nå hadde han akkurat reist for å sone en fengselsstraff. Det var et sjokk. Alt han hadde fortalt meg, var løgn. Jeg følte meg skamfull, bedratt og desillusjonert. Hva var egentlig vitsen med å drive psykoterapi når pasienten ikke var ærlig?
Psykiske lidelser diagnostiseres oftest i tjueårsalderen. Ill.foto: Yuri_Arcurs, iStockphoto.
– Vi må bort fra at hva slags behandling brukere får avhenger av lokale tilbud og lokale kjepphester, sa Jan Olav Johannessen da han presenterte pakkeforløpet for psykoselidelser på Helsedirektoratets rådslag.
Av Frøy Lode Wiig
Frem mot 2020 skal helsemyndighetene utvikle og iverksette flere pakkeforløp innen psykisk helse og rus. Hittil i år har Helsedirektoratet arrangert flere rådslag for å diskutere utkast til pakkeforløp innen utredning ved psykiske lidelser og behandling i tverrfaglig spesialisert rusbehandling.
I slutten av april var det rådslag om pakkeforløpet for psykoselidelser. Professor Jan Olav Johannessen fra Stavanger universitetssykehus er fagansvarlig i arbeidsgruppen. Han understrekte at pakkeforløpet bygger på nasjonal faglig retningslinje for psykoselidelser – og at retningslinjen fremdeles gjelder med hensyn til hva som er god behandling. Imidlertid mener Johannesen at ambisjonene ikke er høye nok.
Flere kom tilbake i jobb etter tiltakene. Ill.foto: DZM, iStockphoto
Personer med muskel-skjelettlidelser, depresjon og angst fikk økt arbeidsdeltagelse og bedret helserelatert livskvalitet etter gjennomført gruppebaserte «Raskere tilbake»-tiltak.
Av Karine Bokerød Hansen, Gro Killi Haugstad, Solveig Grenness, Birgitta Erixon Halck, Arve Opheim og Tor S. Haugstad.
I Norge omfattes omtrent 600 000 personer i arbeidsfør alder av ordningene sykemelding, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Flertallet av disse har diagnoser innenfor muskel-skjelettlidelser og psykiske lidelser (NAV, 2015). «Raskere tilbake»-tiltak har som mål å redusere sykefravær, og det er bevilget betydelige offentlig midler til disse tiltakene siden oppstarten i 2007 (Holmås & Kjerstad, 2010). Det foreligger imidlertid til nå kun tre studier som ser på effekten av tverrfaglige «Raskere tilbake»-tiltak (Andersen & Repål, 2016; Brendbekken, Harris, Ursin, Eriksen, & Tangen 2016; Grotle, Klokk, & Kopperstad, 2016). Tverrfaglige intervensjoner har tidligere vist en positiv effekt på arbeidsgrad (Lærum et al., 2007; Hoefsmit, Houkes, & Nijhuis, 2012) og symptomlette (Scascighini, Toma, Dober-Spielmann, & Sprott, 2008) hos personer med langvarig smerte. Samtidig viste en dansk studie (Netterstrøm, Friebel, & Ladegaard, 2012) at gruppeprogram for behandling av stress hadde bedre effekt på arbeidsgrad enn individuell konsultasjon hos psykolog, mens begge intervensjonene reduserte depresjon.
Poliklinikken «Raskere tilbake» under Sunnaas sykehus er en tverrfaglig poliklinikk der målgruppen er personer som er sykmeldt eller står i fare for å bli sykmeldt grunnet muskel-skjelettlidelser og psykiske symptomer. Poliklinikken har tatt utgangspunkt i et bio-psyko-sosialt perspektiv på sykdom og helse der biologiske, psykiske og sosiale faktorer er tett sammenvevd og påvirker hverandre gjensidig (Malterud, 2010).
Mange med ADHD har også bipolar lidelse. Ill.foto: Alina555, iStockphoto
RELIS (Regionale legemiddelinformasjonssentre) har publisert et stort antall spørsmål og svar på legemiddelspørsmål. Nylig fikk de dette spørsmålet:
SPØRSMÅL: Henvendelse fra lege: Jeg har nylig fått henvist en pasient som ønsker behandling med Concerta (metylfenidat) mot bipolar lidelse. Tidligere alvorlig depresjon og mani er angitt som kontraindikasjon for behandling med metylfenidat. Jeg lurer på om det eksisterer forskning på bruk av metylfenidat ved bipolar lidelse?
SVAR: I preparatomtalen for metylfenidat er diagnostisert eller tidligere alvorlig depresjon, anorexia nervosa/anorektiske forstyrrelser, selvmordstendenser, psykotiske symptomer, alvorlige stemningsleieforstyrrelser, mani, schizofreni og psykopatisk/borderline personlighetsforstyrrelse angitt som kontraindikasjoner. Det angis videre at dette også gjelder bipolar (affektiv) lidelse med episodisk forløp som ikke er godt kontrollert.
Bipolar sykdom og ADHD kan forekomme hos samme pasient. I nasjonal faglig retningslinje for ADHD omtales dette som et av momentene som må vurderes, da enkelte av symptomene på mani og hypomani overlapper med de diagnostiske kriteriene for ADHD/hyperkinetisk forstyrrelse. Dette gjelder særlig symptomer og tegn som økt energinivå, lett distraksjon og taleflom.
Sentralstimulerende behandling hos pasienter med samtidig bipolar sykdom og ADHD
Mesteparten av dokumentasjonen for bruk av sentralstimulerende medisiner ved bipolar sykdom stammer fra pasienter med komorbiditet, slik som ADHD. Dokumentasjon for sikkerhet og effekt av slik sammenfallende behandling er basert på få studier med få pasienter, men peker i retning av at behandling med sentralstimulerende er effektivt for å kontrollere ADHD-symptomer ved bipolar sykdom. Risikoen for patologiske humørsvingninger ser ikke ut til å øke så lenge pasienten også behandles med stemningstabiliserende (som eksempelvis litium, valproat).
En nylig publisert, svensk registerstudie fant at behandling med metylfenidat er assosiert med mani hos pasienter med bipolar lidelse uten samtidig behandling med stemningsstabiliserende. Blant de som fikk behandling med stemningsstabiliserende var ikke behandling med metylfenidat assosiert med mani. (Resultatene fra denne studien, som ifølge forfatterne er den største gjennomført på risiko for mani, gir holdepunkt for at slik samtidig behandling kan gjennomføres når det er nødvendig.
Metylfenidat som monoterapi ved bipolar sykdom
Vi har ikke funnet randomiserte, kontrollerte studier hvor bruk av metylfenidat som monoterapi ved bipolar sykdom er undersøkt. I et klinisk oppslagsverk vises det ulike mulige behandlinger for bipolar depresjon, men bruk av sentralstimulerende som «forsterkende» behandling er ikke nevnt her.
Ifølge anekdotiske rapporter/kasuistikker/små studier benyttes klassiske sentralstimulerende (herunder amfetamin og metylfenidat) i noen tilfeller ved bipolar depresjon (5, 6(vedlagt)). Med bakgrunn i dette har Mcelroy og medarbeidere nylig gjennomført en randomisert, kontrollert, dobbeltblindet studie (n = 25 ) hvor lisdeksamfetamin ble forsøkt som tilleggsbehandling hos bipolare pasienter med synodromal depresjon ( til tross for optimalisert behandling med stemmingsstabiliserende). De fant ingen forskjell i effekt på depresjon evaluert med det kliniske scoringsverktøyet MADRS, men flere pasienter behandlet med lisdeksamfetamin oppga bedring av depresjon i verktøy for selvrapportering (søvnighet på dagtid, fatique). Studien er begrenset av et lite pasientgrunnlag og kort oppfølgingstid.
Når det gjelder unipolar depresjon er imidlertid ulike sentralstimulerende legemidler (metylfenidat, lisdeksamfetamin, modafinil) forsøkt både som monoterapi og som tillegg til annen behandling. Dokumentasjonen må karakteriseres som svak og motstridene, og kan i følge et oppslagsverk kanskje forsvares hos pasienter med alvorlig og langvarig depresjon.
KONKLUSJON
Vi har ikke funnet dokumentasjon for bruk av metylfenidat som monoterapi ved bipolar sykdom basert på randomiserte, dobbeltblindende studier. Sentralstimulerende behandling har imidlertid vært forsøkt både ved bipolar depresjon og unipolar depresjon hvor andre strategier ikke har ført frem. Tatt i betraktning av at inntil 20 % av pasienter med ADHD også lider av bipolar sykdom, må kontraindikasjonen ansees som relativ ved komorbiditet. Det er holdepunkt i litteraturen for at slik behandling kan gjennomføres.
Helsebiblioteket gir en strukturert innføring i vanskelige psykologiske og psykiatriske emner. Ill.foto: digi_guru, iStockphoto
Klikk deg inn på schizofreni og psykose – her finner du retningslinjer, skåringsverktøy, oppsummert forskning og mange andre ressurser for deg som jobber med pasienter med schizofreni eller psykose.
Helsebiblioteket har mye innhold på området psykisk helse. Under www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse finner du 22 underemner som alle gir deg fagnyheter, retningslinjer, skåringsverktøy, tidsskrifter og oppsummert forskning på feltet.
Hvert av disse underemnene gir deg tilgang til viktige faglige ressurser.
Røyking skal miste appell. Ill.foto: winterling, iStockphoto.
Cochrane Library har nettopp publisert en systematisk oversikt om standardiserte pakningers påvirkning av folks røykevaner.Tobakksbruk er den viktigste enkeltårsak til sykdom og død som enkelt kan unngås.
Standardiserte tobakkspakninger er et tiltak for å gjøre tobakk mindre fristende. Standardiserte pakninger kan ha samme farge, form og størrelse, og kan være uten logo.
Australia var i 2012 det første landet som innførte standard tobakkspakninger. Frankrike innførte standard pakninger i 2017, og flere andre land planlegger innføring av standard pakninger.
Forskerne fant 51 studier som inkluderte rundt 800 000 deltakere. Studiene varierte betraktelig,
Funnene tilsier at standardiserte pakninger kan redusere forekomst (prevalens) av røyking. Bare ett land hadde innført standardiserte pakninger da studien ble gjennomført, så dataene kommer fra én stor observasjonsstudie som gir dokumentasjon for denne effekten. En reduksjon i røyking støttes av rutinemessig innsamlede data fra australske myndigheter.
Data om effekt av standardiserte pakninger på utfall som ikke er direkte atferd, som for eksempel røykpakkenes appell er klarere og sannsynliggjør en effekt som tilsvarer den observerte nedgangen i forekomst av røyking. I de inkluderte studiene mente forsøkspersonene at standardiserte pakninger var mindre tiltalende enn merkevarepakninger. Ingen av funnene tydet på at standardiserte pakninger ville øke tobakksbruk.
Mange forteller aldri om overgrep de har vært utsatt for som barn. Ill.foto: iStockphoto
Mange overgrepsutsatte bruker lang tid før de forteller om overgrepene. Denne første norske studien på området gir kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for latenstid.
Av Iris M. Steine, Dagfinn Winje, Inger Hilde Nordhus, Anne Marita Milde, Bjørn Bjorvatn, Janne Grønli og Ståle Pallesen
Mange overgrepsutsatte bruker lang tid før de forteller om overgrepene. Denne første norske studien på området gir kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for latenstid. Mange som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen, forteller aldri noen om dette, eller venter svært lenge før de forteller det til noen. En stor landsrepresentativ studie i USA fant at 27,8 % av dem som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn, aldri hadde fortalt noen om overgrepene (Ruggiero et al., 2004; Smith et al., 2000).
Lignende resultater ble funnet i et representativt utvalg i Sverige (Priebe & Svedin, 2008). I denne studien benytter vi begrepet «latenstid» om tiden det gikk fra første gang man ble utsatt for overgrep til første gang man fortalte noen om overgrepet/-ene. Studier har funnet lengre latenstid der overgrepene involverte vold og trusler (Hanson et al., 2003), samleie (Priebe & Svedin, 2008), tvang (Ruggiero et al., 2004), og der overgriperen var en person man hadde en nær relasjon til (f.eks. et familiemedlem) (Smith et al., 2000).
Det finnes også indikasjoner på at terskelen for å fortelle om overgrep er ytterligere forhøyet for dem som har hatt en kvinnelig overgriper (Denov, 2003), men betydningen av å ha hatt en kvinnelig versus mannlig overgriper har generelt blitt lite studert (Haugland, Nygaard, Vik, & Lindstrøm, 2011).
Et fåtall studier har undersøkt sammenhengen mellom lang latenstid og senere psykologiske vansker hos den utsatte. Studiene viser at de som aldri hadde fortalt, eller som hadde ventet svært lenge før de fortalte noen om overgrepene, hadde flere symptomer på posttraumatisk stresslidelse, alvorlig depresjon (Ruggiero et al., 2004), mellommenneskelige problemer og seksuelle problemer (Wyatt & Newcomb, 1990). Økt kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for latenstid, kan gi en indikasjon på hvilke tiltak som kan øke mulighetene for at overgrep mot barn kan bli avslørt på et tidligere tidspunkt. Formålene med denne studien var derfor å undersøke: 1) latenstiden fra første gang man opplevde overgrep til første gang man fortalte noen om overgrepene, 2) latenstidens sammenheng med symptomskårer, 3) sammenheng mellom alder da overgrepene startet og varigheten av overgrepene, og 4) prediktorer for forskjeller i latenstid. Så vidt oss bekjent, er dette den første norske studien på denne tematikken.
Ruspasienter bør følges opp bedre etter tvangsbehandling, mener forfatteren. Ill.foto: Istockphoto
Personer som frivillig oppsøker rusbehandling har bedre psykisk helse etter døgnbehandlingen, sammenlignet med personer som får rusbehandling på døgninstitusjon under tvang. Rusekspert etterlyser sterkere ettervern i den norske rusbehandlingen.
Av Sissel Drag
En ny, norsk studie fra forskere ved Sørlandet Sykehus viser at personer som frivillig oppsøker rusbehandling ved døgninstitusjon har mindre sannsynlighet for å ha psykiske plager seks måneder etter behandling, sammenlignet med personer som får rusbehandling ved døgninstitusjon ved tvang. Førsteforfatter Adrian Razvan Pasareanu forteller at studien er den første norske evalueringen av kliniske resultater etter tvangsinnleggelse i rusfeltet: − Det er en økende bekymring rundt de etiske spørsmål knyttet til tvangsparagrafen og om man ser noen effekt av at pasienter kan tvangsinnlegges til rusbehandling.
Dette er ikke blitt tilstrekkelig undersøkt, sier Pasareanu, doktorgradsstipendiat og overlege ved Avdeling for rus og avhengighetsbehandling ved Sørlandet Sykehus. Han mener funnene i studien viser at det er behov for bedre oppfølging av ruspasienter etter endt tvangsbehandling ved døgninstitusjon.
