Er det mulig å skille tilknytningsatferd fra temperament og personlighet? Ikke hvis tilknytning måles med spørreskjemametoden i stedet for med intervju eller observasjon. Når de ulike målene overlapper hverandre, avsløres en tydeligere tendens til at tilknytning er påvirket av arv.
Tilknytning er ikke et entydig begrep. Det er heller ikke entydig hvilke faktorer som er med på å skape individuelle forskjeller i tilknytningsmønstre. Hypotesen om den sensitive mor har fått mye oppmerksomhet.Den understreker at sensitiv omsorg i spedbarnstiden er avgjørende for kvaliteten på senere sosial atferd. Men også bidrag fra genetikken kan øke forståelsen av hva som fører til utvikling av en trygg eller utrygg tilknytning. I denne artikkelen presenterer jeg noen av de mest fremtredende forklaringsmodellene. Tilknytningsatferd kan forveksles med temperament hos barn,og med personlighet hos voksne. At disse egenskapene langt på vei skyldes genetisk variasjon, viser forskning innenfor atferdsgentikk og molekulærgenetikk. Om genetikken ikke har direkte betydning, så har den stor betydning i samspill med miljømessige erfaringer. Arvens betydning ser ut til å øke dersom spørreskjemametoden benyttes istedenfor mer kvalitative vurderinger av observasjonsdata eller intervju.
Når vi snakker om tilknytning, refererer vi vanligvis til hvor nær vi står andre mennesker, hvor nært vi er knyttet til en spesiell venn, til en i familien, til en utvalgt kollega eller til en kjæreste. Den kliniske psykologen sier gjerne at for pasienten er det et mål å bedre sin tilknytning til relevante andre personer. Som med en rekke andre begreper har ordet en litt annen psykologteoretisk betydning. Innenfor faget har «tilknytning» en spesifikk teoretisk betydning og henviser til det nære avhengighetsbåndet som knyttes til en omsorgsperson fra spedbarnsalderen av. Det klare teoretiske budskapet er at de tidlige tilknytningserfaringene er modeller for senere sosiale relasjoner.
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
