Søk

PsykNytt – siste nytt for psykisk helse-feltet

date

7. mai 2012

Bokanmeldelse: Bipolar lidelse (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Lakshmi N. Yatham & Gin S. Malhi: Bipolar disorder

Av G Morken 

Dette er en kortfattet håndbok rettet mot leger og andre helsearbeidere som behandler pasienter med bipolar lidelse. Forfatterne er ledende i behandlingsforskning ved denne tilstanden.

Forfatterne gir først en kortfattet historisk oversikt over hvordan tilstanden er blitt oppfattet siden den først ble beskrevet for 2 000 år siden. Deretter er det en gjennomgang av diagnostikk av de akutte episodene med mani/hypomani og depresjon, forløpet av sykdommen gjennom livet og differensialdiagnostikk mot tilbakevendende depresjon, rusmisbruk og personlighetsforstyrrelser.

Epidemiologi er dekket kortfattet, mens sannsynlige årsaker til sykdommen er utfyllende drøftet. Den paradoksale situasjonen der man har gode familiestudier som viser tydelig arvegang, men begrensede funn i genetiske studier, er drøftet utførlig.

I hoveddelen gir forfatterne en oppdatert beskrivelse av behandling, effekt og bivirkninger av de aktuelle medikamentene og en vurdering av hvilket medikament som bør velges i ulike kliniske situasjoner. De holder seg til kanadiske retningslinjer for behandling, som ligger tett opptil alminnelig norsk praksis.

Det mest omstridte spørsmålet i farmakologisk behandling av bipolar lidelse er vurdering av effekt og mulig skade av antidepressiver ved at medikamentene kan utløse mani eller medføre hyppigere episoder med depresjon og/eller mani. Forfatterne er reserverte til monoterapi med antidepressiver og anbefaler en kombinasjon med litium, valproat eller moderne antipsykotika og seponering kort tid etter at pasienten er ute av depresjonen, synspunkter som synes å være dominerende i verden i dag.

Til sist gir forfatterne en oversikt over psykososiale behandlingsformer som alle har sterke elementer av opplæring av pasienter og familie, planlegging av tidlig intervensjon ved tegn til tilbakefall og endring av livsstil med vekt på regelmessighet. Boken er her for kortfattet til å være en behandlingsveileder, men kan gi inspirasjon til videre lesning.

Informasjonen er samlet i instruktive tabeller, og layouten er god og oversiktlig. Formatet gjør at boken passer i frakkelommen. Målgruppen er primært klinikere i psykiatrisk arbeid, men den er samtidig så kortfattet og klart skrevet at interesserte leger i andre spesialiteter vil ha utbytte av den.

Les hele anmeldelsen her

Bokanmeldelse: Klokt om personlighet (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Nancy McWilliams: Psychoanalytic diagnosis. Understanding personality structure in the clinical process

Av A Evang

Denne klassiske læreboken er revidert og utvidet. Tilknytning, nevroforskning og relasjonell psykoanalyse blir berørt.

Som kjent har vi to internasjonale diagnosesystemer basert på nitid inndeling etter relativt ytre fenomener: symptomer, tegn og atferd. DSM- og ICD-systemene kan ha fordeler i reliabilitet, men har liten validitet med hensyn til underliggende psykologi. Mange av diagnosene gir lite informasjon om utformingen av behandling. Derfor er det velkomment med en systematisk fremstilling av en supplerende evalueringsmåte som har sin styrke der DSM- og ICD-systemene har sine svakheter.

Nancy McWilliams er en erfaren psykolog og psykoterapeut som har undervist verden over. Boken består av to deler. Hun begynner med å drøfte fordeler og ulemper ved å diagnostisere. Fordelene, mener hun, er særlig knyttet til kartlegging av den individuelle pasienten med sikte på psykoterapi. Deretter gir hun en kort, glimrende fremstilling av utviklingen av de ulike bidragene til psykoanalytisk tenkning frem til i dag. Hun er ikke opptatt av hva som er den «beste» retningen, men av hva hver retning kan bidra med. En rekke kliniske paradigmer fra opp gjennom tidene blir skissert ganske kort: driftsteori, egopsykologi, objektrelasjonsteori, selvpsykologi og nåtidig oppmerksomhet på gjensidigheten i den terapeutiske relasjonen. Jeg savner en skisse av tilknytning og mentalisering.

Deretter utdyper hun det som er grunnstrukturen. All karakterpatologi kan befinne seg på ulike funksjonsnivåer: normalt, nevrotisk, borderline eller psykotisk. Dette er den ene aksen i hennes inndeling. Som det fremgår er dette en kontinuumsmodell for patologi. Modellen er hovedsakelig basert på egopsykologi og objektrelasjonsteori. Hun er også innom freudiansk driftsteori, Mahlers separasjons- og individueringsprosess og Eriksons beskrivelser av faser i den sosiale utviklingen. Et karakterproblem kan altså finnes i enhver alvorlighetsgrad.

Begrepet borderline bør, etter hennes mening, ikke brukes om en spesifikk personlighetsforstyrrelse, som i DSM-IV-kodene. Begrepet bør reserveres for et bestemt funksjonsnivå, eller organisasjonsnivå av personligheten, slik som Otto Kernberg gjør. Deretter drøfter hun spekteret nevrotisk-borderline-psykotisk funksjon i lys av fremtredende forsvarsmekanismer, nivå av identitetsintegrering, evne til realitetstesting, evne til å observere egen patologi og arten av primære konflikter, overføring og motoverføring. Enhver kliniker vil nikke gjenkjennende.

Les hele anmeldelsen her

Drevet av WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑