Mange personer med schizofreni ønsker å jobbe, og er i stand til det, men får ikke sjansen. Gitt muligheten til jobb opplever mange at de får et mer normalt liv, med økt livskvalitet, færre symptomer og bedre sosial fungering.
For enkeltindivider er arbeid en kilde til økonomi, sosial inklusjon og opplevelse av egenverd – arbeid gir inntekt, sosial status og fremmer sosial integrering (Davis & Rinaldi, 2004). Samtidig vet vi at deltakelse i arbeidslivet kan være spesielt utfordrende for personer med psykoselidelser.
Tross ønske om arbeid, og samfunnspolitisk vilje til økt arbeidsdeltakelse for alle, er ledigheten blant personer med schizofreni høy. Funksjonelle problemer i hverdagen og i arbeidslivet er et sentralt trekk ved denne lidelsen. I en norsk oppfølgingsstudie fant man at 94 % av individer med schizofreni var utenfor arbeidslivet (Melle, Friis, Hauff & Vaglum, 2000). De lave sysselsettingstallene bekreftes i en studie hvor man fant en nedgang fra 11 til 5 % i antall personer med psykoselidelser som har vanlig arbeid som hovedinntektskilde fra 2000 til 2004 (Helle & Gråwe, 2007). Dette står i sterk kontrast til at 53–70 % av personer med schizofreni ønsker ordinært arbeid (Mueser, Salyers & Mueser, 2001).
Med denne artikkelen ønsker vi å løfte frem tilgjengelig forskningslitteratur om arbeid og arbeidsrettet rehabilitering for personer med schizofreni. Litteraturen drøftes opp mot situasjonen i Norge i dag. Vi presenterer og drøfter to etablerte former for arbeidsrehabilitering, og presenterer et pågående norsk prosjekt der personer med schizofreni får tilbud om arbeid med tett oppfølging fra både behandler og NAV. Tilbudet forsterkes med enten kognitiv trening eller elementer fra kognitiv atferdsterapi. Målet er å se om dette kan hjelpe deltakerne å komme i arbeid og stå i arbeid over tid. Prosjektet, Jobbmestrende oppfølging (JMO), pågår ut 2012.
Les mer her: Betydningen av arbeid for personer med schizofreni
Disclaimer: Fotografiene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.
